«Og hva ønsker du å oppnå med det, Ingeborg-Marie?»
Kameraten min gikk årsstudium i psykologi, og hadde lært å stille hensiktsmessige spørsmål i en samtale. Vi satt i bilen hans, provisorisk parkert i en av veitene i Trondheim, og ventet på noe vi skulle hente. Det var øsende regnvær. Jeg studerte fransk språk og litteratur, og hadde nettopp annonsert at jeg hadde tenkt å gå i kloster etter bachelorgraden.
«Og hva ønsker du å oppnå med det?»
Jeg ble svar skyldig, for jeg hadde egentlig aldri tenkt på det på den måten. Nå, tolv år senere, husker jeg faktisk ikke hva jeg svarte, men spørsmålet har fulgt meg siden.
Først tenkte jeg at jeg syntes det var en merkelig måte å formulere det på, overbevist som jeg var om min egen rene intensjon. Man går jo ikke i kloster for å oppnå noe! I alle fall ikke annet enn å vie livet sitt til Gud og, ja, leve klosterlivet. Jeg var ung, idealistisk og forelsket – forelsket i den livsformen jeg hadde valgt, forelsket i det fellesskapet jeg skulle slutte meg til, forelsket i den Gud jeg opplevde kalte meg til dette. Forelskede mennesker trenger ingen begrunnelse ut over forelskelsen.
Siden har jeg tenkt at det var et meget betimelig spørsmål, og jeg er ikke den eneste. Allerede den hellige Benedikt på 500-tallet stiller det til de unge menn som vil slutte seg til fellesskap som lever etter hans regel, om enn i litt andre ordelag. Det man først og fremst skal undersøke hos nye kandidater, sier han, er om de virkelig søker Gud. Dette prinsippet har så funnet sin vei inn i de fleste former for ordensliv, inkludert det dominikanske. Ved hvert nye skritt inn i ordenslivet, stilles kandidaten spørsmålet: «Hva søker du?» «Hva ønsker du å oppnå med dette?»
Alle som har tatt et slikt skritt, vet at svaret er gitt på forhånd. Det finnes bare ett svar. I vår Orden: «Guds barmhjertighet og deres.» De aller fleste som har tatt et slikt skritt, vil også vite at selv om dette svaret er sant, ligger det en del arbeid bak å kunne si det noenlunde oppriktig. For på veien inn i klosterlivet vil man ha oppdaget at forelskelsen og de fromme intensjonene kan ha vært motivert av både det ene og det andre, bevisst ellet ubevisst – og gjerne det siste.
Det betyr ikke at det ikke er Gud som kaller eller at kandidaten ikke er oppriktig. Gud kan bruke hva som helst for å få oss dit han vil. Å oppdage hva som driver oss er et viktig skritt på veien mot den frihet som er kriteriet sine qua non for å kunne ta ekte valg. Spørsmålet blir hva vi gjør med det vi finner. Hva velger vi nå? Dette er prøvetidens viktigste funksjon.
Min psykologistuderende kamerat mente muligens ikke så mye med sitt spørsmål. Det ble likevel viktig. At jeg strevde med å svare adekvat hang vel til syvende og sist sammen med at det kanskje ikke var så klart for meg, dypest sett, hva jeg ønsket å oppnå. Jeg visste bare at denne lengselen etter å vie livet mitt til Gud, tanken om klosterliv, ikke slapp taket i meg, og at jeg ganske enkelt ble nødt til å ta et skritt i den retning og se hva som skjedde. Og alle som har tatt et slikt skritt vet at “[i]t's a dangerous business, Frodo, going out of your door. You step into the Road, and if you don't keep your feet, there is no knowing where you might be swept off to.”
Min kamerats spørsmål følger meg fremdeles, i små og store ting. Det minner meg om hva jeg har oppdaget og om hvor lite jeg fremdeles vet. Det hjelper meg i min søken og bekrefter meg i de valgene jeg allerede har tatt. Veien med Gud er sånn. Det er det som gjør den så spennende.
The Road goes ever on and on,
Down from the door where it began.
Now far ahead the Road has gone,
And I must follow, if I can,
Pursuing it with eager feet,
Until it joins some larger way
Where many paths and errands meet.
And whither then? I cannot say.
Sr. Ingeborg-Marie OP
(med sitater fra J.R.R. Tolkiens The Lord of the Rings)