Englelik

Klosterlivet, som alle kjære barn, har mange navn. En av dets tradisjonelle betegnelser er vita angelica - det englelike liv - vanligvis med referanse til sølibatet og Jesu ord om at man etter oppstandelsen verken gifter seg eller blir giftet bort, og således er englene lik (Matt 22,30 par). Men kan klosterlivet forstås som et vita angelica i bredere forstand? Et liv i kyskhet i sølibat, ja, men også et liv viet tilbedelse og lovprisning, i lydighet, i åndelig kamp for det gode, som et vitnesbyrd om Guds rike...?

Hvis vi ser på hva vi finner i Bibelen, ser vi at englene står for Guds åsyn i lovprisning, og de bærer menneskenes bønner frem for Gud (Åp 5,11; 8,3). Englene setter Guds ord i verk straks de hører Guds røst (Salme 103,20). Englene er Guds budbærere, formidlere av helbredelse, beskyttelse og trøst, og kjemper mot onde krefter (Luk 1-2; Matt 28,5 par; Tob 12,14; Luk 22,43; Heb 1,14; Matt 18,10; Apg 27,23; Åp 12,7). Er ikke dette noe av det klosterfolk er kalt til?

Munker og nonner er mennesker som alle andre. De er ikke engler. Og det livet de lever fremhever egentlig bare aspekter ved det kristne liv som alle er kalt til. Samtidig, ved å gi dem en spesifikk og tydelig form, understrekes de på en måte som kan tjene til ettertanke, ikke ulikt det poesien gjør med språket. Ved å bruke vanlige ord på en uvanlig måte får den oss til å reflektere over dem på en ny måte, og forhåpentligvis se deres skjønnhet.

Klosterlivet er ikke et engleliv, men det kan, i all sin menneskelighet, likevel være englelikt. Både i de aspekter vi allerede har nevnt, og ved å være et vakkert liv. Ikke fordi det er hevet over det menneskelige, men fordi det - som englene i sin metafysiske enkelhet - kan bli et uttrykk for akkurat det Gud har skapt det til å være.