Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen! (Matt 5,14-16)
Slik henvender vi oss til vår hellige far og grunnlegger så å si hver eneste dag. O, Kirkens lys!
I dag har vi feiret vigselsfesten for domkirken. I går feiret vi festen for Herrens forklarelse, hvor disiplene på fjellet får skue Jesus som den han er: Verdens lys (jfr Joh 8,12). Dette var en god forberedelse til høytiden for Dominikus, fordi vi her får en nøkkel til å forstå hva som gjorde Dominikus til et lys for Kirken, et lys for hele verden. Hemmeligheten ligger i hans kontemplative liv. Ved å kontemplere Kristus, verdens lys, blir Dominikus selv lys. «[V]i, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd.» (2 Kor 3,18).
Roten til all Dominikus’ forkynnelse finner vi i hans lange netter i bønn, hvor han lærte Herren å kjenne. «Vi fulgte jo ikke klokt uttenkte myter da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme. Nei, vi var øyenvitner og så hans guddommelige storhet. […] Vi hørte selv denne røsten fra himmelen da vi var sammen med ham på det hellige fjellet.» (2 Pet 1,16.18). Hans liv og gjerning hadde sin kilde i betraktningen av Kristi ansikt, og i lydigheten mot Faderens røst: «Lytt til ham!», ved utholdende å lese og meditere Skriften, profetordet, Guds ord talt til hans utvalgte folk, som vi i Peters annet brev leser at vi gjør rett i å holde fast på, for «[d]et er en lampe som lyser på et mørkt sted til dagen gryr og morgenstjernen stiger opp i deres hjerter.» (2 Pet 1,19).
Dominikus fremstilles ofte med en stjerne på sin panne, en stjerne legenden forteller kom til syne ved hans dåp. Man kan tenke seg dette som en slik morgenstjerne som fikk stige opp i hans hjerte, slik at forståelse fikk vokse frem. Vi leser om den unge teologistudent Dominikus:
Det han lett fattet med forstanden, vannet han med fromme lengsler, og fikk således frelsens gjerninger til å spire. Slik var han salig, ifølge det Sannheten selv sier i Evangeliet: «Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det» (Luk 11,28).
Der er nemlig to måter å bevare Guds ord på: den ene hvorved vi bevarer i minnet det vi tar imot med øret; den andre hvorved vi setter ut i livet det vi har hørt og lar det bli synlig i gjerning. Der er ingen tvil om at denne andre måten er den mest prisverdige, på samme måte som såkornet bevares bedre når det legges i jorden enn når det oppbevares i en kiste. Men denne salige Herrens tjener manglet hverken den ene eller den andre. Hans minne var som en slags låve for Gud, fylt til overflod, og hans levemåte og gjerninger forkynte i det ytre på en tydelig måte hva som var gjemt i hans hjertes helligdom.
I tillegg, fordi han med en så brennende lengsel omfavnet Herrens bud og lyttet til Brudgommens stemme med sin gode viljes glødende begeistring, forøkte all kunnskaps Gud sin nåde i ham, og gjorde ham slik i stand til ikke bare å drikke melk, men med sitt hjertes ydmyke forståelse og innsikt å trenge inn i kjernen av vanskelige spørsmål og uten problemer ta til seg fast føde ved å utdype dem. (Libellus 4)
Det er den samme unge student som, lik sin Mester, gripes av en hjertens medynk med det sultende folket i Palencia, og selger sine bøker og alt han eier for å skaffe dem mat. Det lys som var steget opp i hans hjerte fikk skinne for menneskene rundt ham. Refleksjonen over Guds Ord gjorde at han reflekterte Ordets lys til andre.
«Dere er verdens lys!» Hva så med oss? Vi som er kalt til å følge Kristus og Dominikus i den monastiske gren av hans Orden, kunne vi ikke beskyldes for nettopp å ha bygget oss hytter på forklarelsens fjell og slått oss til ro der, tilfredse med vår koselige kontemplasjon?
Vi vet at det ikke er så enkelt. Opplevelsen på fjellet innebærer utholdenhet, i bønn og i kamp mot rutinens søvndyssende effekt, konfrontasjon med egen frykt og uforstand, forvirring og misforståtte initiativ. Den utfordrer oss til å se på kjente ting – velkjente ansikter – med et nytt blikk og til å lytte til tale om menneskelig lidelse. På sin plass foran krusifikset, bar Dominikus hele verden i sitt hjerte. Også der inne fikk lyset fra stjernen stråle over dem.
Vi er heller ikke, som våre konstitusjoner minner oss om, utelukket fra Ordets tjeneste – for vi lytter til det, feirer det og bevarer det i våre hjerter, og slik forkynner vi Guds evangelium ved vårt livs eksempel (LCM 96). «En by som ligger på et fjell – den by Gud har grunnlagt på det hellige fjell (Sal 87,1) – kan ikke skjules.» Enheten i vårt liv, rotfestet i kjærligheten til Gud, skal være et levende eksempel på alle tings forsoning i Kristus, som våre brødre forkynner med ord (LCM 2). «Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!»
La oss be om vår far Dominikus’ forbønn, vi som har lovet ham vår lydighet, be om at morgenstjernen må stige opp også i våre hjerter, og gjennomstråle oss slik at vi kan være lys for Kirken og for verden. Måtte Gud, han som lot Frelserens godhet og menneskekjærlighet komme til syne i sin tjener Dominikus, gjøre også oss likedannet med sin Sønn. Amen.