Å love lydighet kan åpne svimlende perspektiver når man begynner å tenke på det. Forstått på feil måte kan det være et så skremmende scenario at det er forståelig at mange setter spørsmålstegn ved hvorvidt det er sunt eller i det hele tatt mulig. Det er heller ikke for ingenting at Augustins regel, så vel som Benedikts, nevner det fryktinngytende ved å bli valgt som overordnet i et kloster - å stå til ansvar for den lydighet en har bedt om er ingen spøk.
Hvorfor Dominikus nevnes, forklares eksplisitt i konstitusjonene: vi lover å være trofaste mot hans "prosjekt", den karisma Gud betrodde ham og han ga videre til oss da han grunnla Ordenen. Hva Maria angår, er det bare ett sted i evangeliene det gjengis at hun har gitt noen form for ordre: "Gjør alt det han sier til dere." Vi henvises til å være lydige mot Jesus Kristus, han som selv var lydig mot Faderen - og mot Maria og Josef, slik Lukas forteller i sitt evangelium.
Så langt, så vel, kan man si, men hva med Ordensmagisteren og priorinnen. Disse er hverken åndelige vesener eller figurer fra en fjern fortid, men helt konkrete og noen ganger urovekkende nærværende. Her føyer løfteformularet inn et forløsende ledd; forløsende for den som lover lydighet, uten tvil, men også for den som tar imot løftet: "ifølge den salige Augustins regel og konsitusjonene for nonnene i dominikanerordenen". Vi lover lydighet mot våre overordnede ifølge det mål og de retningslinjer regelen og konstitusjonene fastsetter. Om kallet til selvhengivelse er absolutt, er lydigheten ikke uten grenser. "Søstrene er forpliktet til å adlyde sine overordnede i alt det som angår Regelen og våre lover," heter det i konstitusjonene, "men vi er ikke forpliktet, - tvert i mot, vi kan ikke - adlyde i det som er imot Guds og Kirkens bud eller mot Ordenens lover, eller i det som de overordnede ikke kan gi dispensajon for." Lydigheten er ikke en personlig binding til den overordnedes villkårlige ønsker. Den er et hjelpemiddel til å bli stadig mer fri til å følge Guds vilje, slik vi kjenner den gjennom Evangeliet, og slik den er ment å komme til uttrykk i mitt konkrete liv.
En av priorinnens viktigste oppgaver er nettopp å verne om det demokratiske prinsippet: at det ikke er de sterkeste og mest taleføre som alltid får sin vilje, men at alle blir hørt og også de svakere stemmene får lyde; at det som er blitt bestemt i fellesskap virkelig er det som blir satt ut i livet, ikke tilfeldige kjepphester eller innfall. På samme måte verner regelen og konstitusjonene priorinnen mot å gå ut over sitt mandat som Guds representant, ved å minne henne om at det er hans vilje hun skal hjelpe søstrene å søke, ikke hennes egen eller noen andres.
En av priorinnens viktigste oppgaver er nettopp å verne om det demokratiske prinsippet: at det ikke er de sterkeste og mest taleføre som alltid får sin vilje, men at alle blir hørt og også de svakere stemmene får lyde; at det som er blitt bestemt i fellesskap virkelig er det som blir satt ut i livet, ikke tilfeldige kjepphester eller innfall. På samme måte verner regelen og konstitusjonene priorinnen mot å gå ut over sitt mandat som Guds representant, ved å minne henne om at det er hans vilje hun skal hjelpe søstrene å søke, ikke hennes egen eller noen andres.
Regelen regulerer. Den er som et notepartitur som sørger for at hver tone kommer på sin plass og til riktig tid slik at harmonien bevares og musikken kan flyte. Dersom man kjenner den godt, er det også rom for improvisasjon - for kreativitet som ikke ødelegger det opprinnelige stykket, men gjør det levende, nettopp fordi den ikke bryter dets grenser.