«Vi vet jo at når Kristus er oppreist fra de døde, så dør han ikke mer; døden har ikke lenger makt over ham.» (Rom 6,9)
Slik forkynner apostelen Paulus oppstandelsen i påskevigiliens epistel-lesning. Jesu oppstandelse er ikke bare en gjenopplivning. Den innebærer ikke at han vender tilbake til sin tidligere måte å eksistere på, for så siden å dø en naturlig død når kroppen hans ikke lenger kan holde seg levende på grunn av alder eller sykdom. Oppstandelsen er en fullstendig transformasjon. Den bringer inn i en ny tilværelse, en ny måte å eksistere på. Ut av svik, synd, lidelse og død, lot Gud springe et nytt liv, sterkere enn alt dette. Døden har ikke lenger makt over ham.
Nå under korona-epidemien har vi sett hvordan noe livgivende kan vokse ut av en prøvelse. Ut av en situasjon som virket overveldende kaotisk, ukontrollerbar, truende, kanskje, i alle fall hemmende, sprang en rekke positive ting som kanskje for mange ellers er mangelvare: omsorg og omtanke for andres behov, bevissthet om viktigheten av å ta vare på mennesker som er isolerte, vilje til å hjelpe hverandre, refleksjon rundt hva som virkelig er viktig, hva vi egentlig trenger, forenkling av livsstil, færre reiser og adspredelser, konfrontasjonen med egen menneskelighet, overgivelse og tillit. Livgivende krefter fikk spire i en atmosfære av død.
Hva skjer så når det hele er over? Vil disse positive effektene vare ved? Er det en oppstandelse, en transformasjon, noe som har endret oss på et eksistensielt plan, eller var det kun en gjenopplivning av noe som lå der og ulmet, men som så igjen vil dø?
Kan det å ta imot budskapet om oppstandelsen i år bli et kall til å søke sann oppstandelse for disse positive, livgivende kreftene, om det enn skulle bety at det er noe vi må la dø: vår egoisme og selvopptatthet, vårt overforbruk, vårt manglende nærvær for det som virkelig er viktig? Kan vi ta imot nåden, kraften i Kristi oppstandelse, slik at dette kan bli virkelighet også i oss? Påskenattens fornyelse av dåpsløftene engasjerer oss nettopp til dette. «Vet dere ikke,» begynner Paulus, «at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden.» Og han fortsetter: «Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans. Er vi døde med Kristus, tror vi at vi også skal leve sammen med ham.» (Rom 6,3-5)
Vår forening med Kristus, Kristi forening med oss, gjør at han kan leve sitt nye liv i oss. Hans oppstandelse skal forløse hele skaperverket, slik også var lille «oppstandelse» kan påvirke hele samfunnet til det bedre. Her ligger håpet om at det gode vi har sett spire kan få blomstre og bære frukt. For «vi vet jo at når Kristus er oppreist fra de døde, så dør han ikke mer; døden har ikke lenger makt over ham. For døden han døde, den døde han for synden, én gang for alle, men livet han lever, det lever han for Gud. På samme måte skal dere regne dere som døde for synden, men som levende for Gud i Kristus Jesus.» (Rom 6,8-11)