Den dyreste skatten

Himmelriket er likt en skatt som var gjemt i en åker. En mann fant den, dekket den til igjen, og i sin glede gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte åkeren. Himmelriket er også likt en kjøpmann som lette etter fine perler. Da han fant en særlig verdifull perle, gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte den. (Matt 13,44-46)

Vi forstår nærmest instinktivt hva disse lignelsene betyr. Himmelriket er så verdifullt av vi må være villige til å gi alt for å vinne det. "Selg alt du eier og gi det til de fattige, så skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg." (Mark 10,21). Det er så fantastisk at når vi endelig oppdager det, så er det alt vi har ønsket oss, og vi vil ikke bry oss om noe annet så lenge vi får det.

Noen ganger kan imidlertid det å se på kjente tekster fra en annen vinkel åpenbare andre innsikter. Står det ikke noen linjer tidligere - riktignok i en annen lignelse - at åkeren er verden (Matt 13,38)?  Og han som oppga alt sitt eget, uttømte seg selv, gikk inn i slavens kår... (Fil 2,6-8) Han som for vår skyld ble fattig... (2 Kor 8,9) Han som ga seg selv for å "kjøpe" oss... Hvem er han? Skatten i åkeren, den særlig verdifulle perlen - menneskeheten, hver enkelt av oss? Himmelriket, det er at Guds Sønn var villig til å gi alt for å vinne oss. 

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Joh 3,16)

Benedikt formaner i Regelen sine munker til ikke å sette noe høyere enn Kristus. Det er en oppfordring han trolig har hentet fra den hellige Kyprian - som i sin traktat til Fortunatus legger til: "...for han satte ikke noe høyere enn oss."

Med dette i tankene, la oss feire påske!