Gled deg, Jerusalem, du Sions datter, kom sammen, alle som elsker henne!
Fryd dere storlig, alle som var sorgfulle, så dere kan juble og mettes med rikelig trøst!
Fryd dere storlig, alle som var sorgfulle, så dere kan juble og mettes med rikelig trøst!
Slik lyder inngangsverset til messen fjerde søndag i fasten: Laetare, gledens søndag, hentet fra Jes 66,10-11:
Gled dere over Jerusalem
og fryd dere over henne,
alle dere som elsker henne!
Ta del i hennes glede,
alle dere som sørger over henne!
Det er rom for glede midt i fastetiden – også, og kanskje særlig, i disse korona-tider. Vi trenger håp, vi trenger å glede oss, ikke for å fornekte det som er vanskelig, men nettopp for å klare å leve med det. Om vi ikke fysisk kan komme sammen, er vi i det minste forenet i en felles skjebne, og kan dele både sorg og glede, uro og håp.
Så inviteres vi da også av dagens evangelium, fortellingen om den blindfødte i Johannes 9, til å ta imot det lys til hjertets øyne som Gud, vår Far vil gi oss, slik at vi får innsikt i det håp han har kalt oss til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror, den kraft som ble åpenbart i Kristi oppstandelse (jfr. Ef. 1,17-20). Hva finner vi i Jesu ord og handlinger som kan opplyse oss i dag?
Det første Jesus sier, kommer som svar på disiplenes spørsmål: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?» Svaret er enkelt: Ingen av dem! Lidelse, sykdom, katastrofer kommer ikke som Guds straff eller på grunn av noe galt vi har gjort. På den annen side kan slike smertefulle eller ubehagelige opplevelser bli kilder til at Guds herlighet åpenbares, til at øyne kan åpnes for Guds verk, både hos oss selv og dem rundt oss. «Nå kan Guds gjerninger åpenbares på ham.» For at det skal skje, trenger vi Jesu helbredende berøring og vi må lytte og gjøre det han ber oss om.
Jesus vender seg til den blindfødte – hadde evangelisten visst at dette skulle leses i våre smittefarlige dager, ville han kanskje lagt til en parentes: Ikke prøv dette hjemme! – og lager en deig av jord og sitt eget spytt, som han så smører på mannens øyne. Deretter sier han – mer i tråd med helsemyndighetenes råd: Vask deg. «Gå og vask deg i Siloa-dammen!»
Mannen adlyder. Han «gikk dit og vasket seg, og han kom tilbake seende.»
Fastetiden en er mulighet til å bli seende. Når ytre inntrykk og aktivitet begrenses og innskrenkes – og dette vil særlig være tilfelle om man sitter i karantene – skjerpes de indre sansene. Denne erfaringen som mange gjør i løpet av et klosternovisiat eller på et senere tidspunkt i sitt klosterliv, blir nå noe mange får del i. Den er på ingen måte forbeholdt klosterfolk. Når vi må gi avkall på noe, særlig hvis vi selv ikke har valgt det, blir det klart for oss hva som virkelig er viktig for oss, hvor vårt hjerte egentlig er. Hvor mange opplevde ikke at den første impulsen da krisen kom var behovet for å kontakte familie og venner, eller mennesker i særlig sårbare situasjoner, for å høre hvordan de hadde det?
Stilt overfor sykdom og død, fordeling av ressurser eller manglende tilgang til ting, åpenbares på en veldig tydelig måte det faktum at vi deler de basale menneskelige behov, ikke bare med våre søsken i troen, men med alle mennesker. Hvor vi enn er, hvem vi enn er, er det noen ting som er felles, noen regler som gjelder for alle. Vi får blikk for mellommenneskelig fellesskap og solidaritet, og hvor viktig dette er. Vi oppdager at vår oppførsel har konsekvenser for andre. En felles utfordring kan i beste fall samle alle gode krefter i én retning.
En tung tid utfordrer oss også til å la våre øyne åpnes for de små gleder som vi vanligvis ikke ser. I beste fall gjør vanskelighetene oss naturlig mer takknemlige for enkle gleder vi vanligvis tar for gitt. Noen ganger kan det dog kreve en innsats ikke å synke ned i mørket, men aktivt se etter og takke for de små gaver som gis – og hjelpe hverandre å se, motta og glede oss over dem, med forståelse og respekt for hver enkelts situasjon og det den andre har å bære.
Vandringen gjennom fastetiden, møtet med Jesus, gir oss også lys til å kunne skimte hvor Gud er i lidelsen. For Gud er nettopp midt i lidelsen. Den er og forblir et mysterium. Hvorfor noen rammes og andre ikke, hvorfor Gud tilsynelatende ikke griper inn... Det er uforståelig. Men Kristus på korset viser oss at i en smertefull situasjon er Gud dypest sett til stede i den som lider. Nettopp der hvor noen føler seg forlatt, der er Gud. I inkarnasjonen ble Gud en av oss og delte vår menneskelige skjebne helt og fullt, like til lidelse og død. Kristi oppstandelse er vårt håp fordi den viser oss at dødskreftene ikke har det siste ord.
Så la oss be for hverandre, om at hver og en må få oppleve et livgivende møte med Herren. La oss be om at Gud vil gjøre oss seende, gi vårt hjertes øyne lys, så vi kan se det håp han har kalt oss til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige og hvor overveldende hans kraft er, den kraft som ble åpenbart i Kristi oppstandelse.
Og kanskje var det Den hellige ånd som hvisket i underbevisstheten til en distré forsanger forelden dag, slik at hun i vanvare intonerte inngangsverset til tidebønnen på påsketidens melodi istedenfor fastetidens, og søstrene så kollektivt måtte svelge det jublende halleluja vi ønsker å spare til påske. Det ble hengende i luften på en uavsluttet tone, som et løfte: Det kommer, det kommer... Det er håp!
Gled dere over Jerusalem
og fryd dere over henne,
alle dere som elsker henne!
Ta del i hennes glede,
alle dere som sørger over henne!
Allmektige og miskunnsrike Gud, ved Ordet som ble kjød, har du på underfull måte forsonet menneskeslekten med deg selv. Vi ber deg: Gi ditt kristne folk å gå de kommende høytider i møte med iver og kjærlighet og med våken tro. Amen.