I skrivende stund er det to tanker som kommer til meg:
En tekst om «den rene tone» av Peter Halldorf i hans betraktninger over fastetiden: "Inn i mysteriet» (Verbum 2020), samt George Bernanos beskrivelse av Marias renhet, i boken om «Underet i de tomme hender» (Journal d'un curé de campagne).
Bernanos levde og døde i den lille franske byen Pellevoisin i Indre, hvor Jomfru Maria engang åpenbarte seg som Barmhjertighetens mor. De kontemplative dominikanerinnene ivaretok denne helligdommen inntil midten av 1990-årene.
Festen for Herrens Bebudelse (Maria Budskapsdag) faller som vanlig midt i fastetiden og iår er jo denne tiden ekstra preget av en påtvunget ørkenvandring: tid til refleksjon, besinnelse og fordypning. Peter Halldorf siterer komponisten Arvo Pärt som har skapt en egen komposisjonsteknikk, den kaller han «den rene tone». Tidligere kulturredaktør i Vårt Land (Olav Egil Aune ) ville beskrive Arvo Pärts musikk som et ikon, et objekt for kontemplasjon. Arvo Pärt sammenlikner musikken sin med en søken etter enfold:»Å se klart og befri seg fra det overflødige». Bedre kan ikke meningen med fasten uttrykkes. Det er i ørkenen vi blir seende.
Åpenhet og mottagelighet er det som karakteriserer Maria når engelen kommer til henne og hun nesten umiddelbart svarer et JA som er bestemmende for hele menneskehetens frelse. Det dreier seg om oppmerksomhet, å bli mottagelig for virkeligheten. Alle distraksjoner, alt det oveflødige, hindrer oss i å se klart.
Åpenhet og mottagelighet er det som karakteriserer Maria når engelen kommer til henne og hun nesten umiddelbart svarer et JA som er bestemmende for hele menneskehetens frelse. Det dreier seg om oppmerksomhet, å bli mottagelig for virkeligheten. Alle distraksjoner, alt det oveflødige, hindrer oss i å se klart.
I sin kommentar til Høysangen konstaterer kirkefaderen Gregor av Nyssa at bruden, hvor mye hun enn har modnet på kjærlighetens vei, «alltid gir inntrykk av at hun nettopp har begynt på reisen». Hun er ung, ubrukt og mottagelig.
Abraham, da han gikk ut fra Ur i Kaldea, gikk i troen på Gud som kalte ham. Han visste ikke hvor han gikk. Maria, da hun sa et ubetinget «Ja» til Gud så visste hun heller ikke hva det ville føre til. Hun visste at det ville bli en lidelsens vei å bli mor til Messias, han som av Profeten Jesaias var beskrevet som en lidelsens mann.
Hverken Marias Uplettede Unnfangelse eller den guddommelige moderskap noen år senere fjerner Maria fra resten av de troende. Privilegiet ved å være unnfanget i renhet bringer henne enda nærmere menneskene. Maria er den første som fikk lide nettopp på grunn av sin nærhet til Sønnen, slik Simeon profeterte: ditt hjerte skal gjennombores av et sverd. ( Luk, 2, 35) På Golgata ble Marias hjerte gjennomboret av smerte.
Den rene
tonen er at vårt liv er skjult med Kristus i Gud. Det er den eneste
rene tonen, skriver Peter Halldorf. Virkeligheten. Fastetidens maning
til oppmerksomhet har til hensikt å la oss oppfatte denne tonen. Det er
godt å slippe å tenke på alt det vi må gjøre men bare være der, åpne og
opperksomme på Guds vilje i våre liv! Er ikke denne «Corona»-tiden en
mulighet til det?
Det fører meg til å sitere George Bernanos og hans beskrivelse av Maria midt i en syndig verden.
Jomfru Maria har ikke fått hverken triumf eller mirakler! Hennes sønn har ikke tillatt at menneskelige æresbevisninger så meget som streifer henne. Ingen har levet, lidd og har sovnet inn så fullstendig uvitende om sin egen rang og verdighet, en rang som setter henne over englene. Hvor forunderlig ensom hun var, født uten synd! En kilde så ren og klar, klar og ren at den ikke engang kunne gjenspeile hennes eget bilde, skapt til glede for Gud bare....å, hellige ensomhet! Menneskets gamle demoner står og stirrer langt borte fra på denne vidunderlige skapning som er usårlig, men uten våpen og som de aldri kan nå. Jomfruens blikk er det eneste barneblikk som noensinne har sett på vår skam og vår ulykke. Hun er yngre enn synden, yngre enn den rasen hun er utgått fra, og som gjør henne til menneskeslektens yngste, skjønt hun er mor ved nåden og til nåden»
Et kunstbilde som fremstiller Maria slik som Bernanos beskriver henne er skulpturen «Notre Dame de Grâce» fra det XIV årh. Den står i le musé des Augustins i Toulouse.
Midt i en syndig verden er hun vårt forbilde og vårt håp, menneskehetens mor som snudde verdens skjebne ved et ubetinget og ugjenkallelig JA.
Hun er vår mor. Hun er menneskehetens mor, den nye Eva. Men hun er også dens datter. Den gamle uforløste verden, verden før nåden,vugget henne i sitt uforpinte hjerte, århundre etter århundre skjermet verden denne vidunderlige lille piken,som den ikke visste navnet på ,med sine gamle grove hender som har rørt ved så meget synd. Virgo genetrix, en liten pike som er englenes dronning.
Jeg har ofte stått ved graven til Bernanos og tenkt på dette store mysterium, takket ham for at han har kunnet uttrykke dette med så sterk innlevelse og vakre ord.
La oss feire Herrens bebudelsesfest i dyp ærbødighet, for stort er dette mysterium!