Gaver

Jul handler mye om gaver. Ikke bare gavene vi gir hverandre, men den gaven Gud har gitt oss i Jesus og gavene ulike mennesker bringer til Jesus i krybben. I fortellingene om Jesu fødsel og barndom i Bibelen er det bare om vismennene fra Østen at det eksplisitt nevnes at de kommer med gaver. Det er flotte gaver, dyre, av edleste og fineste sort, gaver som passer for en konge, som taler om hvordan de ser ham, hvem de ser ham som. Kun det beste er godt nok.

Særlig nyttige er de imidlertid ikke. Det er ikke slike gaver som Maria åpner og sier: «Åh, det er akkurat det vi trenger!» «Røkelse! Myrra! Hva mer kan du ønske deg når du nettopp har født langt hjemmefra, og er helt alene, bare med mannen din, og ikke har noe sted å bo, og må legge babyen din i en krybbe...?!?» Vismennene er i det hele tatt et slags fremmedelement i julekrybben. Ikke bare er de fremmede, utlendinger, tilreisende fra andre land og dessuten fra et annet evangelium (Matteus) enn de fleste andre figurene i tradisjonelle julekrybber (Lukas), men de passer liksom ikke helt inn. De er vise, mektige og rike, til forskjell fra alle de andre, fra hele konteksten som er preget av fattigdom, svakhet og enkelhet.

Vi er alle begavet, sier vi gjerne i kristne fellesskap. Alle har en gave som skal gis til Kristus, tas  i bruk for å tjene fellesskapet som er hans legeme. Noen av oss kan dog kanskje av og til få følelsen av at gavene våre er nettopp slike vismanns-gaver. De glitrer og skinner, de dufter og sprer en velluktende sky omkring seg, men de er ikke særlig nyttige sånn i det daglige. De er ikke praktiske, de dekker ingen reelle behov. Det er ikke våre talenter, det vi er mest flinke til eller trives best med, som setter mat på bordet og penger på kontoen. Det er kanskje ikke engang slikt som gjør at mennesker føler at de har fått noe de virkelig trenger: et lyttende øre, en hjelpende hånd. Vi er hverken kokker eller handy-men, vaktmestere, organisatorer eller omsorgspersoner. Joda, det er viktig å ha noe pent å se på eller lytte til, det er bra at noen kan være morsomme og få oss til å le, forfatte tekster som kan publiserers på internett og høste massvis av likes, eller at noen kan bruke timesvis hver dag til å be. Men til syvende og sist, når alle så går hver til sine viktige oppgaver, og gjør noe som virkelig er nyttig, noe som gir synlige resultater og som letter enkeltmenneskers nød, da kan kunstnerne, klovnene og de kontemplative lett bli stående igjen med lite annet enn følelsen av sin egen fattigdom – slik kanskje også vismennene følte seg litt forlegne der de stod foran barnet i krybben. Det er jo nettopp slik at det som er vår største styrke ofte også er vår største svakhet. Og motsatt, vår dypeste fattigdom kan være kilde til vår mest overveldende rikdom. Det at vismennene ikke hadde noe å gi Jesus som han virkelig trengte, åpenbarer at han kom for deres skyld. Han, den svake, var den som hadde noe å gi dem. Før eller siden må vi alle konfronteres med det faktum at vi trenger å ta imot fra andre, også fra dem vi tenker på som svakere enn oss selv. Hvem som er rik eller fattig, sterk eller svak, er ikke alltid så åpenbart som vi tror. Ofte er det nettopp i møte med noen som selv er svake, små og sårbare, som ikke prøver å tilføre oss noe, heller enn de overveldende sterke og sjenerøse, at de «svake sterke» kan føle seg trygge nok til å møte sin egen sårbarhet.

Er det ikke også slik at jo mer glitrende og velduftende gaven er, jo lettere er det at vi blir opptatt av gaven og glemmer personen bak? Vismennene – Matteusevangeliet sier ikke hvor mange de var, men vi har raskt bestemt oss for at det var tre stykker fordi det er tre gaver som nevnes. Personene er blitt redusert til ting. Hvor ofte gjør vi ikke det, ikke bare med mennesker som er materielt rike, men også med mennesker som er veldig flinke til et eller annet? Vi – i vår begeistring for deres begavelse og med ønske om å ære den som æres bør – ser ikke lenger hele mennesket, hele personen, vi ser kun talentet, den ene eller de få egenskaper som utmerker seg. Han er så flink til å tegne! Hun er så dyktig i matematikk! Hvor ofte sier vi ikke til hverandre «så flink du er...»? Det hele skjer i beste mening, men menneskelige og åndelige kvaliteter risikerer å gå tapt fordi de ikke blir anerkjent – ikke av omgivelsene og derfor heller ikke av personen selv.  Jean Vanier skriver: «We mustn't either look just at the obvious gift, the talent. There are hidden and latent gifts, much deeper ones, which are linked to the gifts of the Holy Spirit and to love. They too must flower.» (Community and Growth s. 29).

Det er fort gjort å stykke opp personer og konsentrere oss kun om det som glitrer eller dufter. Vi ser ikke at den strålende pianisten har uutviklede, latente ressurser til å vise empati eller handlekraft i vanskelige situasjoner, at den lynraske skiløperen også er et menneske som tenker og stiller seg dype spørsmål om tilværelsen, eller at den velartikulerte akademikeren også har både kropp og følelser som kan komme til uttrykk om det bare er rom for dem.

Michael Casey skriver om begavelser i kristne fellesskap:

Here a word of caution may be helpful. Sometimes it is easier to feel compassion and to give time and attention to those who are struggling and who seem weak and not very gifted than to offer encouragement and support to the talented – a kind of preferential option for the poor. This may leave those with considerable talents out in the cold. This kind of exclusion is a subtext in Ayn Rand's novel Atlas Shrugged. The weak make us feel needed. When we help them we feel better in ourselves and, so, we cherish the opportunities to do good to them. In a sense, we are exploiting them in order to achieve some mild level of self-satisfaction. The danger is that we may leave them in their weakness because it feels good to us. In addition, they may not wish to overcome their disability because our attention is a kind of reward for not being strong. This is what Martin Seligman termed «learned helplessness.» On the other hand, we may envy and resent the strong. We may not understand the gifted. We may think that the talented can care for themselves. We may forget that future quality depends on present creativity. Gifts given to one belong to all, and so it is for the common good that genuine giftedness be encouraged, wherever it occurs. We need to remember that, generally, the more gifted the person, the more help may be needed to integrate giftedness and humanity – to say nothing of spiritual living. In addition, it is probably true that where there is great brilliance there are also deep shadows, even when they are not obvious. (Casey: Grace: On the Journey to God, s. 189)

Av og til kan slik «reduksjon» også ha sin rot i sjalusi. Fordi vi misunner «de flinke» deres gaver, gjør vi dem mindre og fratar dem alt annet, eller vi blir redde for dem, tenker at de ikke vil «menge seg med bermen», og derfor isoleres de. Hvor ofte settes det ikke opp en motsetning mellom intellektuell eller kunstnerisk begavelse og sosiale antenner, for eksempel? I mange tilfeller er det nok, slik Casey er inne på, en viss sannhet i dette, men faktum kan også være at «nerden» muligens kunne ha fungert aledeles utmerket i sosiale sammenhenger og vært riktig hyggelig å være sammen med, dersom hun eller han hadde opplevd å bli akseptert av gruppen og fått sjansen til å være en del av fellesskapet, om vedkommende var blitt hjulpet til å integrere talentet i en helhetlig menneskelig personlighet, med både lyse og mørkere sider. For mange «flinke», som for mange rike kan livet også bli preget av en dyp usikkerhet: Bryr noen seg egentlig om meg for min egen del, eller er de bare interessert i rikdommen min? Trives de i mitt selskap, eller vil de bare sole seg i glansen av min suksess? Ønsker de vennskap, eller blir jeg bare utynyttet, for så å bli forlatt når de har fått det de var ute etter? Hvor mange lider ikke – mer eller mindre selvforskyldt – av å bli beundret i stedet for å bli elsket? Rikommen blir deres fattigdom, styrken deres svakhet. Stakkars lille rike pike? Ja, kanskje. Noen ganger er privilegier og talenter tunge byrder å bære.

Hyrdene kommer ikke med gaver, i alle fall ikke med noe som Lukas fant verdt å nevne i sitt evangelium. De er fattige – og får derfor lov til å forbli personer i sin egen rett. De kommer som vitner: vitner som har fått høre om Frelseren og som får se ham og kan bekrefte at budskapet stemmer. Og det er egentlig det samme som gjelder for vismennene. Det de egentlig bringer til Jesus, er dem selv. Det er dem Jesus er interessert i, ikke gavene deres. Gavene har sin verdi, og vitner på sitt vis om hvem Jesus er. De forkynner profetisk hans kongedømme, hans guddom, hans messianske lidelse og død. Men det virkelig viktige her er at vismennene, ved å komme, bringer hedningene, de ikke-jødiske folk, til Israels Gud. At de gir ham det beste de har, selv om det virker totalt malplassert, er et tegn på at de gir seg selv, at de anerkjenner hans herredømme. De hadde jo ingen anelse, da de la ut på veien, om hva de kom til å finne. De hadde sine tanker og ideer, sannsynligvis, basert på tidligere erfaringer, den kultur og forestillingsverden de kjente, men de kunne jo ikke vite at stjernen skulle lede dem til et helt annet sted og en helt annen virkelighet enn de først trodde. Sannsynligvis forstod de ikke selv helt hva som var viktig, men nærmest intuitivt faller de først på kne og tilber ham, gir ham seg selv på et vis, deretter åpner de skrinene og viser frem gavene.

Risikoen når et menneske kun identifiseres, eller kun identifiserer seg selv, med en oppgave de har eller en aktivitet de utfører, er at det mister sin identitet når det av en eller annen grunn ikke lenger kan utføre denne. Når gullet synker i verdi og røkelsen er brent opp, da sitter man igjen med støv og aske. I tillegg blir det vanskelig å forholde seg til andre med samme talent. Det var tre vismenn, sier vi, fordi det var tre gaver. De faller oss ikke inn at flere kunne komme med samme gave. Dette gjelder naturligvis også for mennesker som utfolder seg i det å hjelpe andre, å være «snille», å tilfredsstille. Også de risikerer å identifiseres kun med hjelperrollen og slik miste sin helhet. Også de risikerer å bli utynyttet. Også de risikerer å gå i usunn konkurranse med andre, selv om det på overflaten kan se ut som stadig økende sjenerøsitet.

Det er lett å forveksle det å «bli» eller «være» «seg selv» med å utvikle et visst sett med evner og egenskaper, skaffe seg kompetanse og styrke sine naturlig sterke sider. Alt dette er vel og bra, men den personen vi er, den gaven vi er og således har å gi, er en hel person som er satt sammen av både styrker og svakheter, formet av gener, historie og personlige valg. Det er noe vi har med oss i alt vi gjør, uansett hvilken oppgave vi har. Det dreier seg da ikke om å bli den beste til å vaske gulvet, å utvikle den mest effektive, miljøvennlige og tidsbesparende teknikken – selv om det er flott! – men om å vaske gulvet som den jeg er, akkurat som jeg er den jeg er om det er noen andre som vasker gulvet mens jeg går ut med søpla. I noen oppgaver og situasjoner vil jeg føle meg mer hjemme enn i andre. Noen ting vil jeg gjøre bedre, lettere og med større glede enn andre. Noen ting vil falle mer naturlig. Noen ting vil tappe meg for energi og gjøre meg vanskelig å leve sammen med, mens andre ting vil gi harmoni og overskudd både til meg selv og omgivelsene. Men jeg kan aldri reduseres kun til én enkelt aktivitet, egenskap eller rolle.

Jesus tar imot vismennenes gaver. Han forkaster dem ikke, selv om de er unyttige, slik han senere lar seg salve med store mengder dyr nardussalve, og forsvarer kvinnen som salver ham mot kritikerne som mener det hele er sløseri. Han tar imot alle de gaver vi bringer i tjenesten for hans legeme, men først og fremst tar han imot oss som hele mennesker, som lemmer på dette legeme, som de personene vi er. Vår tilbedelse er først og fremst å gi ham oss selv. Han tar imot hyrdene, som kommer uten gaver, eller som hvis de kom med noe, sannsynligvis hadde med noe mer direkte matnyttig, om enn mindre velduftende: en sau eller et lam for eksempel. Han setter dem ikke opp mot hverandre. Tvert imot, vismenn og hyrder forenes i det faktum at de alle kommer til ham fordi de har fulgt det himmelske lys som ble gitt dem, det være seg en stjerne eller en hærskare av engler, og så går de tilbake hver til sitt, forandret, uten tvil, men ikke tvunget til å bli noen andre.