Det er 25. mars 1858, under den sekstende åpenbaringen til Bernadette, at Vår Frue av Lourdes avslører sitt navn. Selv om hun ankommer grotten allerede ved dagrry, finner Bernadette den, til sin store forvirring, allerede helt opplyst og Damen venter på henne, smilende. Men la oss gi ordet til Bernadette selv: "Mens jeg ba kom tanken om å spørre etter navnet hennes til meg med en slik kraft at jeg glemte alt annet." Tre ganger stilte hun spørsmålet. Og hun fortsetter: "Den tredje gangen antok hun en alvorlig mine og så ut som om hun ville ydmyke seg... Hun førte hendene sammen og løftet dem opp foran brystet... hun løftet blikket mot himmelen... deretter senket hun hendene langsomt og, idet hun bøyde seg mot meg, sa hun med skjelvende stemme: ‘Jeg er den Ubesmittede Unnfangelse’ (Que soy era Immaculada Counceptiou)." (J. B. Estrade)
Hvorfor nevne denne begivenheten her? Saken er at det er en slik likhet mellom Vår Frue av Lourdes og Vår Frue av Lunden! Begge står frem i en ung pikes friskhet og skjønnhet, symbol på nådens fylde, deltagelse i den treenige Guds skjønnhet og evige ungdom. "Hun så ut som om hun var 16 år," sa Bernadette.
Når vi betrakter Vår Frue av Lunden, kan vi noe annet enn å tenke på Bernanos' vakre ord: "En liten pike, denne engledronningen! Og hun forble slik, glem ikke det! Hun er Uskylden selv! […] Jomfruens blikk er det eneste virkelig barnlige blikk, det eneste sanne barneblikk som noensinne er blitt løftet for å skue vår skam og vår ulykke. […] Et blikk […] fullt av øm medfølelse, av smertefull overraskelse, hva ellers - jeg vet ikke - ufattelig, umulig å uttrykke, for det gjør henne yngre enn synden, yngre enn den slekt hun kommer fra, og selv om hun er mor etter nådens orden, nådegavenes mor, er hun menneskeslektens yngste datter." (Bernanos: En landsbyprests dagbok).
(Fra en betraktning av sr. Marie-Thérèse, 25. mars 2987)