For mange norske barn – barn i alle aldre – er en av
julaftens formiddags viktigste programposter filmen «Reisen til Julestjernen» som
NRK tradisjonen tro sender hvert år.
«Jeg vil ha deg!» sier prinsesse Gulltopp bestemt mens hun
kontemplerer julestjernen fra vinduet i slottet. Uten å tenke særlig mye verken på
forberedelser eller konsekvenser, legger hun så resolutt ut på veien for å nå
frem til det hun så inderlig lengter etter, og som hun er villig til å gi alt
for. For hvis hun vil ha julestjernen, må hun gi den hjertet sitt, det kjæreste
hun eier. Det er ikke vanskelig for den som noensinne har vært forelsket, for en
kontemplativ nonne, eller for en hvilken som helst kristen som ønsker å leve ut
sin tro og sitt forhold til Gud i alle livets aspekter, å kjenne seg igjen.
Gulltopp får julestjernen. Men hun får den først når hun
ikke lenger søker den med en possessiv holdning, drevet kun av sitt eget
begjær. Hun finner den når hun søker den for at harmonien skal gjenopprettes og
de mennesker som er kommet fra hverandre skal finne sammen igjen. Da får hun
den også selv. Hun vinner den når hun forstår at det ikke er det materielle
gullhjertet hun bærer rundt halsen hun skal gi den, for dette hjertet – hvor
verdifullt det enn er – er bare et symbol på noe dypere. Hjertet har hun fått
av sin mor, som et symbol på den kjærlighet moren har til henne, en livgivende
kjærlighet som konkretiseres i morens reaksjon når datteren forsvinner: hun
løper straks ut i skogen for å lete etter henne. Senere gir Gulltopp, som da er
blitt den stakkars foreldreløse Sonja, gullhjertet tilbake til moren, da i en
fattig tiggerkones skikkelse. Viljen til å gi bort det kjæreste hun eier til en
fattig, blir et symbol på Sonjas vilje til å gi seg selv, sitt hjerte, til
julestjernen. Den livgivende kjærligheten lever også i henne.
Det gir mening. Men historien kan imidlertid leses også fra
en annen vinkel.
Kongens eneste barn, som alene, midt i natten legger ut på
veien, fra varmen, lyset og gleden i slottet, ut i den kalde, mørke, dystre
skogen. Ugjenkjennelig, blant en gruppe fattige «færandes folk», kommer hun til
sine egne og får en noget blandet respons, spesielt når deres skuespill truer
med å avsløre sjalusi og en tørst etter makt som ikke viker tilbake for hverken
lureri eller vold. I denne skikkelsen er det barnet tilbyr seg å lete etter den
bortkomne julestjernen, slik at forbannelsen kan heves, kongen få tilbake sin
dronning og sitt barn, og stjernen igjen kan skinne i all sin glans. Det krever
alt. Det krever at Sonja gir stjernen sitt hjerte. Og til julestjernen må man
gå alene.
Hvem er Gulltopp? Hvem er Sonja?
Grepet av kjærlighet til sin skapning, henrykket av dens
skjønnhet, lengter Gud etter den. Og når lyset så ut til å være sluknet,
stjernen forsvunnet, forbannelsen enerådende, da legger Sønnen ut på leting,
ikke som prins, men som fattiggutt. Ironien er at det forsvunnede barnet er
det samme som det barnet som leter. Den førstefødte er blitt ett med den
bortkomne.
Den første Adam rekker hånden ut for å gripe det vakre og
prektige han så og begjærte. Den siste Adam, som selv var i besittelse av det
hele, men som valgte å bli ett med den første for å bringe ham tilbake.
Hvem er Gulltopp? Hvem er Sonja? Hvem er kongen? Hvem er
stjernen?
Og hva med forbannelsen?
Kongen forbanner stjernen – og vi tenker fort at det er Gud
som har forbannet oss. Men Gud forbanner ikke. Er det ikke heller vi som ønsker
å drive ut av vårt liv det vrengebilde vi har laget oss av Gud – slik kongen
forbanner stjernen fordi han gir den skylden for at prinsessen er forsvunnet?
Dog, idet han forbanner mister han også dronningen, og håpet om å finne igjen
prinsessen slukner med stjernen. Det som frelser ham, er møtet med barnet som
er villig til uegennyttig å legge ut på leting etter stjernen igjen, om det så
skal koste henne det kjæreste hun eier, hjertet hennes, alt.
«Reisen til Julestjernen» er ingen strikt allegori. Stjernen
i fortellingen er skilt fra stallen og barnet i krybben. Men sier ikke dens
vedvarende appell noe om at den, som alle eventyr, berører noe som ligger dypt
i menneskenes hjerter, sannheter mange kanskje ikke engang har ord for?
Vismennene fra Østen fulgte stjernen de så gå opp, en
stjerne de kanskje oppdaget fordi de var astrologer, stjernetydere, som lette
på himmelen etter tegn. Stjernen ledet dem til Kristus, som de knelte ned for,
tilba og ga sine dyrebare gaver.
La oss disse siste dagene før jul ha øynene åpne for alle de
små tegn, mer eller mindre åpenbare og klare, Gud kan tenkes å bruke for å
trekke oss nærmere Kristus, nærmere seg selv. God reise!
