Tålmodighet,
trofasthet og tillit
En
liten realitetsorientering er på sin plass her: indre stillhet og kontemplasjon
er – som alle viktige ting – noe som krever tid, trofasthet og tålmodighet. Det
er vanligvis ikke slik at man umiddelbart og veldig ofte får en dyp og merkbar
gudserfaring. Mange gir opp, helt eller delvis, etter en stund. Heldigvis er
det alltid mulig å starte på nytt... Og det hjelper å ha realistiske
forventninger – d.v.s. ikke for høye. Ofte må man vente lenge, vente på å bli
rolig og tilstedeværende i seg selv, vente på at det stilner i hjerte og sinn,
og så vente lenge i den stillheten på at Gud gir seg til kjenne. Dette krever
trofasthet og tålmodighet, samt en dyp tillit til at Gud er der selv om vi ikke
merker ham, og at han en eller annen gang vil gi seg til kjenne – at det er
verdt å vente på. Kanskje trenger vi også tid for å forstå at Gud gir seg til
kjenne på en annen måte enn vi forventet, og at det derfor drøyer før vi
kjenner ham igjen. Dette er også en god åndelig øvelse, spesielt i vår tid hvor
vi lever i et «alt, nå, med en gang»-klima. Å lære å vente, å lære å verdsette
ventetiden, å lære hvordan tålmodighet, trofasthet og tillit forbereder oss på
ekte og dype personlige møter, hvordan stillhet gjør oss i stand til å lytte og
respektere den andre – jeg tror dette er ting som bidrar til en bedre verden,
mer medmenneskelighet og fred. Slik bærer kontemplativ bønn sin frukt i det daglige livet.
Laurence
Freeman, en benediktinermunk, sier i en artikkel om medtiasjon som vei til
enhet og fred:
Now I'm not
saying that all we have to do is meditate and everything will be put right,
though in another way I do believe that! But I don't think it's the only
thing we have to do.
(Laurence
Freeman: «Christian Meditation: restoring the balance»)
Et
viktig poeng, slik jeg ser det, er at vår måte å betrakte noe på, vil være
avgjørende for hvordan vi behandler det.
Noen
praktiske tips – uten å gå for mye i detalj
«I can't find
time!» «That's OK – there's no time to be found. You have to make time!» (M. Casey)
Vi
er begrenset av tid og rom. Vi er skapt sånn. Vi er er begrensede skapninger,
vi kan ikke være overalt, hele tiden, gjøre alt, vite alt. Og det er godt sånn.
Gud så på alt han hadde skapt, og se, det var overmåte godt!
Dette
gjør at vi må gjøre noen valg. Vårt forhold til Gud skal leves ut i hvert
øyeblikk, men for at det skal skje, trenger vi noen «ladestasjoner». For å
kunne se alt det vi ser mer og mer med Guds blikk – et kontemplativt blikk –
for å kunne leve den ut den friheten det er å vite at vi alltid har Guds
kjærlige blikk på oss, uavhengig av prestasjon, trenger vi (tror jeg) noen
stunder hvor vi gjør «bare» det. Et ektepar er like mye gift hele tiden, men
noen øyeblikk, noen stunder, noen dager settes til side for å gi den realiteten
ubegrenset uttrykk. Det å ha andre rundt seg som også verdsetter og ser
viktigheten av dette, er en hjelp. Det skaper et klima hvor det er lettere å
leve det ut – som hele det kristne liv. Også når det gjelder å «koble fra»,
faste fra sosiale medier etc. hjelper det å være flere. Da risikerer man ikke å
bli sosialt isolert i samme grad.
Pray as you
can, not as you can't!
Rutiner
og regelmessighet hjelper oss, rent fysisk og også mentalt. Kroppen og psyken
innstiller seg. Å ha faste tider, slik som vi har f.eks. faste måltider, skaper
en objektiv ramme som støtter når inspirasjonen svekkes. Å være flere sammen
kan, som sagt, være en støtte, og også å ha noen å snakke med, skulle det dukke
opp vanskelige ting – som det kan gjøre. Jeg vil også legge til at dersom man
er depressiv eller sliter, er det ikke sikkert at mye stillhet og ensomhet er
det beste. Det kan være fristende, men man risikerer å grave seg dypere ned.
Det
å finne en god stilling, hvor man er avspent men ikke slapp, er viktig, og å
roe ned pusten, puste dypt og rolig, og selvfølgelig rolige omgivelser. Begynn
forsiktig, med ca. ti minutters stillhet. Eller fem hvis ti er for mye. Etter
hvert kan det utvides.
Ofte
er det vanskelig å konsentrere seg. Å bruke en bibeltekst til meditasjon eller
et kort bønnerop f.eks. en Taizé-sang eller et kort bibelvers som man stadig
vender tilbake til som et slags mantra, kan hjelpe til med å samle tankene. En
annen tilnærming er å ganske enkelt overgi alle tanker og følelser som kommer
opp og distraherer, til Gud. De kommer, og gir dem videre, slipper dem. Vi er
ganske enkelt slik vi er i Guds nærhet. Alt blir bønn. For de mer visuelt
anlagte kan et bilde, et ikon eller et tent lys være noe som hjelper til å
fokusere. Noen synes det hjelper å begynne med litt rolig musikk – men det kan
være verdt å våge «full stillhet» også.
Praktisk
øvelse:
Som
en avsluttende meditasjon, vil jeg invitere dere inn i en kjent fortelling som
samler en del av de elementene jeg har vært innom. Jeg leser fortellingen, og
vi avslutter med en stunds stillhet. Sett
deg godt til rette, finn en avslappet stilling, hvor du kan være oppmerksom.
Pust dypt og rolig. Bli nærværende i deg selv, og prøv å lytte og leve deg inn
i fortellingen og høre hva han sier...
Da forlot [Jesus] Judea og dro igjen til
Galilea. Han måtte reise gjennom Samaria, og der kom han til en by som het
Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Der var
Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved
kilden. Det var omkring den sjette time.
Da kommer en samaritansk kvinne for å hente
vann. Jesus
sier til henne: «La meg få drikke.» Disiplene hans var nå gått inn i byen for å
kjøpe mat. Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk
kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene.
Jesus svarte:
«Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da
hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.»
«Herre», sa
kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du da
det levende vannet fra? Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss
brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.»
Jesus svarte: «Den
som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det
vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham
en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.»
Kvinnen sier
til ham: «Herre, gi meg dette vannet så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å
gå hit og hente opp vann.»
Da sa Jesus til
henne: «Gå og hent mannen din og kom så hit.» «Jeg har ingen mann», svarte
kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann», sa Jesus. «For
du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er
sant.»
«Herre, jeg ser
at du er en profet», sa kvinnen. «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere
sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.»
Jesus sier til
henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet
eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. Dere tilber det dere ikke kjenner, men
vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, ja,
den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike
tilbedere vil Far ha. Gud er Ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og
sannhet.» «Jeg vet at Messias kommer», sier kvinnen – Messias er det samme som
Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.»
Jesus sier til
henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg.» (Joh 4,3-26)