Gud
så på alt han hadde skapt, og se, det var overmåte godt! (1 Mos 1,31)
Dette
er et godt utganspunkt, fordi det sier noe grunnleggende om hva kontemplasjon
er, og hvorfor det er et viktig element i kristnes liv.
For
det første: Kontemplasjon er, dypest sett, å «bli ett blikk» med Gud. Selve
ordet har med å se å gjøre (oversetter det greske theoria – som i teater),
det har med å tre inn i et hellig rom å gjøre (templum), det har med
enhet og fellesskap å gjøre (con-). Ved å være nærværende i Guds nærhet,
ved å betrakte Gud, forvandles vi mer og mer til å bli lik Gud.
Paulus
skriver i 2. Korinterbrev:
Og
vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir
alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer
ved Herrens Ånd. (2 Kor 3,18).
Dominikaneren
Mester Eckhart (1260 – 1328) uttrykker det slik:
Det
øyet jeg ser Gud med, er det samme øyet som Gud ser meg med; mitt øye og Guds
øye, det er ett øye og ett syn og én erkjennelse og én kjærlighet (Mester
Eckhart: Preken IV «Den som lytter til meg»).
Kontemplasjon
og kontemplativ bønn handler altså om å bli sett av Gud, la seg se av Gud, og å
begynne å se sånn som Gud ser – med Guds blikk – på Gud, på andre, på verden og
på oss selv.
Jeg
tror dette er noe som kan være godt for alle mennesker – i større eller mindre
grad, alt etter ens personlige kall. Så jeg nøler mellom å kalle disse refleksjonene:
Stillhet
og kontemplativ bønn –
«Må
ha det, bare må ha det» eller «Because you're worth it»?
Poenget
er at det er bra for oss, og kanskje til og med en nødvendighet.
Jeg
vil nå reflektere litt rundt stillhet og kontemplativ bønn, med utganspunkt i
noen steder og personer fra Bibelen – det er personlige og overhodet ikke
uttømmende refleksjoner, må jeg legge til...
Det
er noen geografiske omgivelser som i den bibelske og senere kristne tradisjon
særlig er blitt knyttet til den kontemplative bønn og møtet med Gud: fjellet,
ørkenen og kilden. Fjellet og ørkenen er stille steder, hvor man er trukket
tilbake fra menneskemengder, støy og høy aktivitet. Kilden er et livgivende og
forfriskende sted. Fjelltoppen har ofte blitt sett som et sted som løfter oss
opp, nærmere himmelen, nærmere Gud. Den gir også mulighet til et annet blikk på
omgivelsene, mer vidsyn; alt ser litt anneredes ut, sett ovenfra. Ørkenen er
stedet for konfrontasjon med oss selv, med motstridende krefter, i tradisjonen
ofte kalt «demoner». Alle tre steder har en evighetsdimensjon: kilden som
stadig bringer frem nytt vann, ørkenen, hvor det er sand, sand, sand, og alt
ser likt ut overalt, fjellet som står så trygt «for evig» (enig og tro til
Dovre faller...).
Vi
finner igjen disse stedene i historiene om Abraham, Isak og Jakob, Moses og
Elia, og også i Jesu liv.
Jeg
vil løfte frem en mindre kjent, men meget talende historie i livet til en av
Bibelens bi-figurer: Saras slavekvinne Hagar, som rømmer fra husfruen sin fordi
Sara plager Hagar på grunn av sjalusi – Hagar er blitt gravid ved Abraham og
kommer i konflikt med husfruen. Hun rømmer da ut i ørkenen, og i ensomheten og
den fortvilede situasjonen, inntreffer et uventet møte:
Herrens
engel fant henne ved en vannkilde i ørkenen, ved kilden på veien til Sjur. Han
sa: «Hagar, Sarais slavekvinne, hvor kommer du fra, og hvor går du hen?» Hun
svarte: «Jeg rømmer fra Sarai, husfruen min.»
[…]
En dialog finner sted,
og historien avslutter:
Da
satte hun dette navnet på Herren som hadde talt til henne: «Du er en gud som
ser meg.» For hun sa: «Har jeg her virkelig sett ham som ser meg?» Derfor
kaller man brønnen for Lahai-Ro'i-brønnen. (Lahai-Ro'i-brønnen er hebraisk for
«brønnen til den levende som ser meg».)
(1
Mos 16,7-8.13-14)
Denne
fortellingen sier noe viktig om hva som gjerne skjer når man våger å gå inn i
stillheten og ensomheten: Gud finner oss der, og konfronterer oss – først og
fremst med oss selv: Hvor kommer vi fra, hvor går vi hen? Hvem er du egentlig?
Hvor er du på vei? Hva motiverer valgene dine? I en verden preget av stress,
hyppige endringer, press og påvirkning fra så mange kanter, er dette viktige
spørsmål for en kristen, ja, for alle som ønsker å leve et sant liv.
For
det andre åpenbarer Gud seg her som «den som ser». Det er Gud som finner Hagar,
der hvor hun er, i den konkrete situasjonen hun befinner seg i. Og han ser henne.
Gud ser Hagar, kaller henne ved navn, kaller henne tilbake til seg selv. Det er
ikke nødvendig å slite seg ut for å bli sett, å være først, best, fremst, litt
bedre, litt mer spesiell, noe ekstra. Det er ikke nødvendig å skrike for å bli
hørt. Det kan være nødvendig å skrike til Gud, men da er det for vår skyld,
ikke for Guds. Gud ser oss. Alltid. Ikke med et kontrollerende og bebreidende
blikk, men med et barmhjertig og frigjørende blikk – et blikk fullt av
kjærlighet. I hvert øyeblikk ser Gud på oss og ser: det er godt, overmåte godt.
Og kontemplasjonens første skritt er å bli nærværende for dette blikket, la seg
se. Da får vi kanskje etter hvert den gave det er å få se ham som ser oss – som
Hagar.
Vi
ser også at hun kaller opp den kilden Gud fant henne ved, etter gudserfaringen
sin. Den er ikke lenger en anonym kilde, men et sted man kan komme tilbake til,
øse av.
Kilden
er livgivende, derfor taler den så tydelig om hva møtet med Gud kan gjøre for
oss. Ørkenen og fjelltoppen er, som sagt, adskilte steder, hvor det er stille.
Derfor er de priviligerte steder for intime møter med Gud. Stillhet i hverdagen
skaper slike rom for oss.
Jeg
siterer fra våre konstitusjoner, som tolker klosterregelen for oss og regulerer
vårt liv:
Den
salige Dominikus «talte lite, bortsett fra med Gud i bønn og om Gud, og han
oppfordret brødrene til å gjøre det samme». Nonnene skal grunne på dette i sine
hjerter, og gjøre sitt hus og fremfor alt sine hjerter til stillhetens steder.
Nonnene
bør overholde stillheten spesielt på steder og til tider satt av til bønn,
studium og hvile. Den verner om det regelmessige klosterliv, og er en særlig
hjelp til fred og kontemplsjon.
(LCM
46)
Det
er tydelig her at bare den ytre, fysiske stillheten ikke er nok. Den er ikke et
mål i seg selv. Vitsen er ikke at alle bare skal gå rundt og holde kjeft. Og
det finnes en destruktiv stillet, som dreper. Men det er ikke den vi snakker
om. Det er den indre stillheten, den indre freden, hvor vi er nærværende i det
tempel vår kropp og vårt hjerte er for Gud, og er klare til å lytte. Det er den
vi snakker om.
Og
det er en «bebodd» stillhet. Et nærvær får rom til å åpenbare seg, slik det var
med Moses:
Men
da Herren så at han kom bort for å se, ropte Gud til ham fra tornebusken:
«Moses, Moses!» Han svarte: «Her er jeg.»
[…]
En samtale finner
sted, og når Moses spør om Guds navn, svarer Gud:
«Jeg
er den jeg er.» Og han sa: «Slik skal du svare israelittene: Jeg er
har sendt meg til dere.» (2 Mos 3,4.14)
Her
får Gud et annet navn: Jeg er. Presens og presens. Gud er
tilstede, present, med oss, og Gud er tilstede nå, i nuet. Nuet er kanskje det
nærmeste vi kan komme evigheten her i tiden – fordi evigheten ikke er en
veldig, veldig lang tid, men et ubegrenset nå.
For
å møte Gud er en ting nødvendig: å være tilstede. Det er ikke Gud som er
fraværende, det er vi. Stillheten er en forutsetning for å lytte, for å høre i
det hele tatt. Det gjelder Guds tale til oss i ensomheten, såvel som Guds tale
til oss gjennom andre. Hvis jeg ikke er tilstedeværende nok til virkelig å møte
den andre, og stille nok i mitt indre til virkelig å høre hva den andre sier,
kan jeg umulig oppfatte hva Gud sier gjennom ham eller henne.
I
fortellingen om Moses og Israelsfolket uttrykker Farao klart sin strategi for å
sørge for at folket ikke skal få med seg det Moses har å si dem på vegne av
Gud:
«Legg
tungt arbeid på mennene, så de har nok å gjøre og ikke får tid til løgnaktig
snakk!» (2 Mos 5,9)
Vi
vet også, hvis vi er ærlige, at en veldig god strategi for å hindre noen i å si
ting vi kanskje ikke vil høre, er å ta ordet og beholde det, slik at den andre
ikke får sjansen til å si noe. Slik er det også med Gud. En forutsetning for at
bønnen kan bli sann dialog, er at Gud også får rom til å uttrykke seg.
I
stillheten lærer vi etter hvert å lytte og skjelne. Da kan vi også bedre fatte
hva det er vi må gi slipp på, hva det er vi trygt kan gi slipp på, for å være
mer tilstede, bli mer fredfylte. Det er en personlig vei. Noen trenger mer enn
andre, noen får mer smaken på det enn andre, men alle trenger litt.