Dominikus het han og gråt sannsynligvis da han ble født, han som alle andre, men som så mange andre detaljer i hans liv, forblir også dette ukjent for oss. Det vi vet, er at han senere skulle bli kjent som en som alltid var glad, «unntagen når hans medfølelse og barmhjertighet overveldet ham»[1], samt at han hadde en spesiell nådegave når det gjaldt å gråte for syndere, de lidende og de undertrykte.[2]
Vi vet også at det var dette navnet, Dominikus, hans foreldre gav ham, og at det ikke er usannsynlig at det uttrykte nettopp deres ønske for sønnen: at han skulle være Herrens. Og «Herrens var han», skriver Jordan av Sachsen i sin lille bok om prekebrødrenes opprinnelse, «både fordi han ble bevart av Herren fra synd og fordi han bevarte og levde etter Herrens lov».[3] Lik Israel, Guds utvalgte, levde Dominikus i pakten med Herren; Herren var hans Gud og han var Herrens tjener, hans eiendom.
Slik angelicus kan bety både «englenes/til eller for englene» og «englelik», bærer også navnet Dominikus i seg flere dimensjoner. Det peker også på at Dominikus var en som lignet Kristus; han var Herren lik.
Når kildene forteller om Dominikus som oppvekket en enkes eneste sønn eller som mirakuløst sørget for brød og vin til en stor mengde brødre, ut av få eller ingen ressurser,[4] er spørsmålet om disse fortellingenes historisitet i vår moderne forståelse av ordet, egentlig underordnet. Det som betyr noe, er den dypere sannhet de formidler: Vi har å gjøre med et menneske som lar sitt liv og sin person formes i Kristi bilde, slik at hans ord og handlinger blir lik Kristi ord og handlinger.
Vi som har valgt å følge Kristus i den Orden Dominikus grunnla, har fått det samme kall som en del av vår arv: å tilhøre Herren, å ligne Herren. Vår mest veltalende forkynnelse – og Dominikus visste det vel – er et liv levd fullstendig for og med Herren, på en måte som lar den likhet med Gud vi fikk i skapelsen stråle stadig klarere frem som et vitnesbyrd om den skatt vi er bærere av.
Når kildene forteller om Dominikus som oppvekket en enkes eneste sønn eller som mirakuløst sørget for brød og vin til en stor mengde brødre, ut av få eller ingen ressurser,[4] er spørsmålet om disse fortellingenes historisitet i vår moderne forståelse av ordet, egentlig underordnet. Det som betyr noe, er den dypere sannhet de formidler: Vi har å gjøre med et menneske som lar sitt liv og sin person formes i Kristi bilde, slik at hans ord og handlinger blir lik Kristi ord og handlinger.
Vi som har valgt å følge Kristus i den Orden Dominikus grunnla, har fått det samme kall som en del av vår arv: å tilhøre Herren, å ligne Herren. Vår mest veltalende forkynnelse – og Dominikus visste det vel – er et liv levd fullstendig for og med Herren, på en måte som lar den likhet med Gud vi fikk i skapelsen stråle stadig klarere frem som et vitnesbyrd om den skatt vi er bærere av.
Hva vi gjør, hvilke oppgaver eller roller vi ser oss betrodd, er mindre viktig. Det ene nødvendige er å «kjenne Kristus og være i ham» (Fil 3,8-9). Det ene som betyr noe er at vi er viet Herren, både gjennom vår dåpspakt og gjennom den spesielle utfoldelse denne får gjennom vår konsekrasjon ved løfteavleggelsen.
På dødsleiet lovet Dominikus at han ikke skulle forlate sin åndelige familie, men være dem til større nytte etter sin død enn han var på jorden.[5] La oss, vi som har viet oss til Gud i denne familie og som i vårt løfte om lydighet også til Dominikus, har satt oss fore å være trofaste mot hans ånd og misjon,[6] sette vår lit til hans forbønn og til Herrens løfte uttrykt gjennom profeten Jesaja:
Hør nå, Jakob, min tjener, Israel, som jeg har utvalgt!
Så sier Herren, din skaper, han som har formet deg
og hjulpet deg helt fra mors liv av:
Vær ikke redd, min tjener Jakob,
Jesjurun, du som jeg har utvalgt!
Jeg øser vann på den tørstende jord
og lar bekker risle over det tørre.
Min Ånd vil jeg utøse over din ætt,
min velsignelse over din etterslekt.
De skal vokse opp som siv mellom vann,
som popler ved bekkefar.
En skal si: «Jeg tilhører Herren»,
en annen skal kalle seg med Jakobs navn.
En skal skrive i sin hånd: «For Herren»,
og Israel skal han få som hedersnavn.
(Jes 44,1-5)
og hjulpet deg helt fra mors liv av:
Vær ikke redd, min tjener Jakob,
Jesjurun, du som jeg har utvalgt!
Jeg øser vann på den tørstende jord
og lar bekker risle over det tørre.
Min Ånd vil jeg utøse over din ætt,
min velsignelse over din etterslekt.
De skal vokse opp som siv mellom vann,
som popler ved bekkefar.
En skal si: «Jeg tilhører Herren»,
en annen skal kalle seg med Jakobs navn.
En skal skrive i sin hånd: «For Herren»,
og Israel skal han få som hedersnavn.
(Jes 44,1-5)
Les også "To be Dominic" - intervju med fr. Gerard Timoner, Ordenens nye Generalmagister
[1] Den salige Cecilia, Miracula 15; Den salige Jordan av Sachsen, Libellus 103.
[2] Den salige Jordan av Sachsen, Libellus 12.
[3] Den salige Jordan av Sachsen, Libellus 21.
[4] Den salige Cecilia, Miracula 1og 3.
[5] Acta fra kanoniseringsprosessen i Bologna, fr. Rodolfo av Faenzas vitnesbyrd, 33.
[6] Jfr. Nonnenes konstitusjoner (LCM) 154,IV.