En av dem som var sammen med ham, grep sverdet sitt, trakk det og hogg etter øversteprestens tjener og kuttet av ham øret. Da sa Jesus til ham: «Stikk sverdet ditt på plass igjen. For alle som griper til sverd, skal falle for sverd. Tror du ikke jeg kan be min Far, og han ville straks sende meg mer enn tolv legioner engler?»
(Matt 26,51-53)
Rammer disse Jesu ord Olav den hellige? Ja og nei. Det stemmer at Olav, som grep til sverd også falt for sverd. Men fratar det ham all rett til å si oss noe om kristent liv og hellighet? Sannsynligvis ikke.
I en utfordrende tid, kan det være fristende å konstruere en parallell verden, hvor vi tenker at vi, i ro og fred, kan leve ut vårt ideal. Olav viser oss at det også er mulig, nettopp som barn av vår tid, å la evangeliet få næring til å vokse og Guds rikes verdier til å prege samfunnet, uten dermed å drukne i det vi opplever som destruktivt.
Er krig, vold og død Guds vilje? Nei.
Er krig, vold og død Guds vilje? Nei.
«Alle som griper til sverd, skal falle for sverd.»
Kan Gud bruke selv våre svakheter, feil og synder til å fremme sitt rike? Ja. For «vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje» (Rom 8,28).
Det betyr ikke at vi skal synde med vitende og vilje. Det betyr bare at vi kan finne mot til å handle selv om vi vet at vi risikerer å feile. Olav gjorde det han anså var riktig – selv om det kan være vanskelig for oss å forstå. Han overga sin sak til Gud og handlet etter den innsikt han hadde fått. Verket fullføres gjennom Olavs initiativ, hans valg og handlinger, men samtidig på en måte på tross av dem, ved at han taper slaget og mister sitt liv. Med seg i døden tar han det gamle paradigmet, det som hadde formet ham, og som i så stor grad ser ut til å ha vært tuftet på den sterkestes rett.
«Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd» sier Jesus, og legger til: «Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter meg, er meg ikke verdig. Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det» (Matt 10,34.38-39). Sverdet rammer vårt eget hjerte.
Det er lett å se ondskapen «der ute». Religiøst motivert vold, det er korsfarere og IS og andre ekstremister. Grusomhet, det er Hitler og Stalin og deres tilhengere. Eller vikingen Olav, for den del. Men hvem av oss kan med hånden på hjertet hevde at råskapen ikke finnes også i oss? Slik Olav mange steder fremstilles med en drage han tråkker under fot, en drage som har hans eget ansikt, er vi i stand til å erkjenne at den viktigste kampen kjempes inne i oss selv?
«For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og ben, og dømmer hjertets tanker og planer.» (Heb 4,12)
Er våre vanskeligheter med å tro at den ville, voldsomme viking kan være Guds elskede og hans utvalgte redskap, i virkeligheten et vitnesbyrd om vår manglende tro på at Gud kaller også oss, i all vår villskap, til å virke for Guds rike?
Det er vikingen Olav Gud kaller og vigsler i dåpen. «Da Olav konge bøyde hodet til dåpens bad i kristent land, da kristnet Kristus heltemotet til hellig liv i dåpens vann» (Jens Gelditsch). Han kaller ham til å la Kristus være konge og herre i hans liv, mer og mer, inntil hans innerste vesen er forenet og Kristus får råde over alle hans tilbøyeligheter.
Kristus trenger ikke våre sverd. «Den som griper til sverd, skal falle for sverd». Gud trenger ikke at vi forsvarer ham. «Tror du ikke jeg kan be min Far, og han ville straks sende meg mer enn tolv legioner engler?» Det Gud ønsker, er at vi skal stille våre krefter – alle våre krefter – til disposisjon for rett og rettferdighet, at den voldsomhet og lidenskap som finnes i oss skal transformeres og bli en kraft for det gode. Hvis vi overgir oss uforbeholdent til ham, vil han bruke oss.
Kristningen av et samfunn, fremme av enhet og rett i folket, må skje på nytt i hver generasjon. Det skjer hvis hver enkelt av oss lar oss kristne, lar oss forandre av evangeliet; hvis vi, lik Olav, lar Kristi påskemysterium bli virkeliggjort i våre liv, slik at det skapes en felles kultur hvor rettferdighet, fred og omsorg for de svakeste kan vokse og blomstre.
Be for oss, hellig Olav. Be for meg.
For den avkrok hvor hedendommen ennå sitter så rotfestet, er mitt eget hjerte.
Det er valen hvor slaget står
om Kvitekrists herredømme, om samling, enhet og kristenrett.
Be for oss, hellig Olav. Be for meg.
La lyset stråle frem, solen fra skyfri himmel en julidag,
over mitt hjertes skrinne jord, hvor Ordets såkorn er sådd.
Måtte ditt blod, blandet med Hans, gjøre mitt hjertes åker fruktbar.