Congregavit nos in unum
Christi amor.
Kristi kjærlighet, den kjærlighet
han har til Faderen og Faderen til ham, den samme kjærlighet som han elsker oss
med – det vil si, ifølge vår far Augustin: Den hellige ånd – har samlet oss til
ett.
Som i Apostelkirken er vårt fellesskap
grunnlagt, bygget opp på og urokkelig befestet i Den hellige ånd. I Ham, i én
og samme tro, mottar vi Ordet fra Gud vår Far. Med ett hjerte betrakter vi ham,
og enstemmig lover vi ham. I den samme Ånd utgjør vi ett legeme, vi som deler
det samme brød. Og det er nettopp i den samme Ånd at vi har alt felles. (LCM 3,1)
I går kunne vi i takknemlighet
minnes at den samme Ånd som overskygget Maria slik at hun unnfanget Kristus, også
kom over Marie Knudtzon på Maria Budskapsdag 1925, slik at hun unnfanget det
prosjekt som 7. juni 1959 var blitt fullbårent og kunne opprettes kanonisk: Maria
Bebudelseskloster på Lunden.
Vårt liv her på Lunden er et liv som
har sin kilde i Ånden, det er et liv i Ånden, ledet av Ånden, drevet av Ånden. Men
det er også et liv hvor vi venter på Ånden, lengter etter Åndens fylde, etter
fullbyrdelsen av frelsesverket.
Idet de etterligner kirken i Jerusalem, som
var samlet ved apostlenes lære og daglig var forenet i bønn (jfr Apg 2,42), bærer
søstrene frem et lovoffer for Gud, særlig ved feiringen av liturgien. Utholdende
i bønn sammen med Maria, Jesu mor, streber de etter Den hellige ånds fylde, for
at de, med utildekket ansikt, skal gjenspeile Herrens herlighet idet de selv
forvandles til det samme bilde, fra herlighet til herlig, ved Herrens Ånd (jfr
2 Kor 3,18). (LCM 1,4)
Det vita apostolica som Dominikus ønsket for sin Orden, er et liv som
inspireres både av tiden før påske og pinse, mens apostlene vandret med Jesus
og mens de i bønn ventet på Ånden sammen med Maria, og av livet etter pinse, i
den første menigheten i Jerusalem. Klosterlivet i det hele tatt virkeliggjør og
synliggjør på en særlig måte den eskatologiske spenning som hele Kirken lever i:
Frelsesverket er fullbrakt, Ånden er utøst over alt kjød, og samtidig stønner hele
skapningen fremdeles som i fødselsveer, mens den venter på den endelige
forløsningen. Dette er en del av vårt profetiske kall.
[Nonnene] arbeider flittig, studerer
sannheten ivrig og gransker Skriftene med brennende hjerte. De er trofaste i
bønn og frimodige i bot, søker stadig å fremme fellesskapet i samsvar med
deres styreform, med ren samvittighet og i glede over å leve sammen i hjertets samstemthet.
I «åndens frihet» søker de Gud, som i det nåværende liv lar dem leve sammen i
enhet og som på den ytterste dag vil samle det folk han har vunnet seg i den hellige
by. I Kirkens hjerte bærer deres vekst i kjærligheten, på mystisk måte, frukt
som medvirker til Guds folks vekst. Selve deres skjulte liv forkynner på profetisk
vis at Kristus er den eneste som gjør oss salige, i det nåværende liv ved nåden
og i det følgende ved sin herlighet. (LCM 1,5)
Det er Ånden som åpner våre sinn
og våre hjerter for Guds ord i Skriften, som leder oss frem til den Sannhet vi søker
ved lesning og studier, som gjør fruktbart vårt arbeid, vår bot og vår bønn, og
som gjør fellesliv og forkynnelse mulig. Vi påkaller Den hellige ånd før beslutninger
skal tas i felleskapet og ber ham om å lede oss ifølge Guds vilje, det være seg
når vi skal velge en ny priorinne eller skjelne veien fremover sammen med
kandidater eller andre mennesker som banker på vår dør.
Ånden er den som forener oss, på
tvers av generasjon, språk og kultur, med våre ulike bakgrunner, personligheter
og historier, og gjør oss til ett legeme. Vårt liv er slik med på å holde
håpet levende, både håpet om at alle som har mottatt den ene Ånd i dåpen, en
gang skal kunne samles rundt ett nattverdbord, og håpet – i denne tid preget av
splittelse og uro – om en menneskehet forenet i fred og gjensidig kjærlighet på
tvers av landegrenser og kulturer. Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet
er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss (jfr Rom 5,5).
Kristi kjærlighet har samlet oss
til ett. La oss da leve et liv som er verdig det kall vi har fått: et
liv i ydmykhet, hvor vi strekker oss langt så vi bærer over med hverandre i
kjærlighet og legger vinn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder
sammen: Ett legeme, én Ånd, likesom vi fikk ett håp da vi ble kalt, én Herre,
én tro, én dåp, én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i
alle. La oss verdsette våre ulike gaver, og stille dem til disposisjon for
hverandre, så Kristi legeme kan bygges opp, inntil vi alle når fram til enheten
i troen på Guds Sønn og i kjennskap til ham, og vi blir det modne mennesket,
som har nådd sin fulle vekst og har fått hele Kristi fylde. La
oss være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som
er hodet, Kristus. For fra ham kommer hele legemets vekst; det sammenføyes og
holdes sammen av hvert støttende bånd, alt etter den oppgave som er tilmålt
hver enkelt del, og slik vokser legemet og blir bygd opp i kjærlighet (jfr Ef
4,1-16).
Kristi kjærlighet, Den hellige
ånd, har samlet oss til ett, for at vi sammen skal være hans legeme. Ved begynnelsen
av det alminnelige kirkeår etter juletiden hører vi om Ånden som stiger ned
over Jesus og Faderens røst som erklærer: «Du er min Sønn, den elskede». Når vi
nå igjen skal gå over i det alminnelige kirkeår, utøses Ånden over Kirken, over
oss, vårt fellesskap, og vi kan tenke oss at de samme ordene lyder: «Du er min
Sønn, den elskede». Hver for oss og sammen er vi Faderens elskede. Og vi er kalt
til å være hans Sønn, Kristus, Kristi legeme, for hverandre og sammen med
hverandre.
Kristi kjærlighet har samlet oss til ett.
La oss elske hverandre.
La oss bli i hans kjærlighet.
