Mens vi venter på Ånden: Hjertets lys

Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som han har gitt oss. (Rom 5,5)

For Gud, som sa: «Det bli lys i mørket», han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet, som stråler i Kristi ansikt, skal lyse fram. (2 Kor 4,6)

Hos Paulus er Ånden fremfor alt knyttet til kjærlighet eller fellesskap. Hos Johannes, derimot, er den fremfor alt Sannhetens Ånd (noe paradoksalt, ettersom det er vanlig å tenke på Johannes som kjærlighetens apostel, mens Paulus ofte fremstilles som den store moralisten). Dette reflekteres også i en noe ulik vektlegging i østlig og vestlig teologi og spiritualitet. I ortodoks tradisjon får Ånden som lys omtrent den samme rolle og vekt som Ånden som kjærlighet har i vestlig tradisjon (Cantalamessa: Viens Esprit Créateur, s. 201). Begge deler er imidlertid sant, og tilstede i den allmenne kristne tradisjon grunnet i Skriften: «Gud er lys» (1 Joh 1,5) og «Gud er kjærlighet» (1 Joh 4,8.16). De to tingene hører sammen.

Denne forbindelsen mellom kjærlighet og lys/opplysning finner gjenklang i den dominikanske tradisjonen, slik vi ser den for eksempel hos Thomas Aquinas eller Katarina av Siena, hvor kjærlighet og kunnskap/kjennskap, det å kjenne og det og elske, er tett knyttet sammen.

Ånden som Jesus sender oss fra Faderen, lærer oss å kjenne Gud og minner oss om alt Jesus sa til sine disipler mens han var på jorden: «Og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal bli hos dere for alltid: sannhetens Ånd. […] han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere» (Joh 14,16-17.26).

Det kristne livet handler ikke om slavisk lydighet til lover og regler. Det er et liv i frihet. Peter Halldorf, som har bakgrunn i pinsebevegelsen, skriver:

Formingen av menneskets liv – ens frelse – skjer ikke ved tilpasning til ytre regler, skjønt disse kan trengs for at vi skal forbli på den indre veien. Forvandlingen skjer når vi lar Ånden styre livet, eller, som Paulus sier det, når vi «vandrer i Ånden» eller følger «en åndelig vei» (Halldorf, Åndens folk, s. 307)

Ånden er den nye lov som vi har fått inne i oss, som er skrevet i våre hjerter (jfr Jer 31,33 og Esek 36,27). Det betyr ikke at vi gjør hva som helst, men at vi ved Ånden lærer å skjelne Guds vilje i hvert øyeblikk, og fritt velger å leve i pakt med den.

Herren er Ånden, og hvor Herrens Ånd er, der er frihet. Og alle ser vi med utildekket ansikt Herrens herlighet som i et speil og blir forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet. Dette skjer ved Herrens Ånd. (2 Kor 3,17-18)

Det er en vekstprosess hvor vi lærer å ta stilling til nye spørsmål etter hvert som de dukker opp. Ånden «leder oss frem til hele sannheten» (Joh 16,13).

Når Katarina av Siena snakker om å skjelne Guds vilje, er det nettopp kjærligheten som er målestokk og prøvestein: sann kjærlighet til Gud, til oss selv og til andre (jfr Diana L. Villegas: Discernment in Catherine of Siena, Theological Studies 58, 1997). Jo mer vi vokser i kjærlighet, jo bedre kan vi skjelne Guds vilje. Ånden former oss etter Kristi bilde, gjør hver og en av oss til en alter Christus – en annen Kristus. Som Jesus ble salvet med Ånden, blir vi det også. En kristen er en christos, en messias, en som er salvet. Og jo mer Ånden får forme og lede oss, jo mer vil vi tenke, føle og handle som Jesus, det vil si som Gud som er blitt sant menneske. Jo mer vil vi leve i sannhet og kjærlighet.

Den som elsker sin bror, han blir i lyset, og han bringer ikke noen til fall. Men den som hater sin bror, er i mørket og vandrer i mørket. Han vet ikke hvor han går hen, for mørket har blindet hans øyne. (1 Joh 2,10-11)

Man sier at kjærlighet gjør blind. Men ifølge Katarina er det det motsatte som er tilfelle. Det er sann kjærlighet – ikke å forveksle med sanseløs forelskelse eller besettelse – som gjør at vi kan se ting slik de er og skjelne riktig. Den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer understreker det samme poenget når han skriver:

Denne kjærligheten åpner øynene på disippelen, slik at han ser sin bror i fienden, og behandler ham som en bror. Hvorfor? Fordi han selv lever av kjærligheten fra ham som behandlet ham som en bror. Jesus godtok ham mens han ennå var en fiende og trakk ham inn i fellesskapet som sin neste. Kjærligheten gjør etterfølgeren seende. Nå ser han at også fienden er omsluttet av Guds kjærlighet. (Bonhoeffer: Etterfølgelse, s. 125).

Den hellige ånd er altså lys som gjør oss seende, som gjør at vi kan forstå ting bedre, som lærer oss å kjenne Guds kjærlighet. Men Ånden er også et lys i våre hjerter ved det at den er «Trøsteren», Guds kjærlighet som kommer til oss og trøster oss når ting ser mørkt ut, den lærer oss å se også oss selv slik Gud ser oss. Når Gud inngikk en pakt med Israel og ga dem Loven, var det nettopp fordi han elsket dem (jfr 5 Mos 7,7,) – han hadde ingen annen grunn!

Ånden gir oss håp, et håp som ikke skuffer, som Paulus sier, «for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som han har gitt oss» (Rom 5,5). Ånden minner oss om alt det Jesus har sagt og gjort, den minner oss om hans store kjærlighet til oss, og om at seieren over mørket allerede er vunnet – selv om det ikke alltid virker sånn.

Så kan vi kanskje parafrasere Salme 18 som lovpriser Herrens lov, og si: «Herrens Ånd gir glede i hjertet og får øynene til å stråle».

Du guddoms ljos, lys i vårt sinn, / lei oss rett til Jesus Kristus inn! /
Så vi alltid høyrer / han, vår Frelsar, kalle /han som til sitt rike / kjærleg bed oss alle / Herre, høyr vår bøn!

Du kjærleiks Ande, livsens vell / kveik i oss den reine kjærleiks eld. /
Gjer du oss av hjarta / glade i kvarandre / så vi alltid saman /
i din fred kan vandre. / Herre, høyr vår bøn!