Og likevel er det riktig slik, fordi det en dag var motsatt. Det var Maria som stod oppreist: Stabat Mater... under korset, mens Dominikus på kne intenst betrakter det samme kors. Slik malte Fra Angelico ham mange ganger.
Her er de sammen, og begge to fester blikket på korset, som er midtpunktet.
Begge mottar de sitt kall ved korsets fot – dette kors hvor den treenige Gud åpenbarer sin uendelige barmhjertighet; dette kors hvor Ordet ofrer seg selv for vår frelse, Ordet inkarnert i Maria, Ordet som Dominikus er kalt til å forkynne. Korset gjør Maria til vår mor, Barmhjertighetens Mor, og sender ut Dominikus for å forkynne den samme barmhjertighet.
Til Maria: «Men også gjennom din sjel skal det gå et sverd» (Luk 2,35).
Til Dominikus: «Jeg ville ikke vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus, og ham korsfestet» (1 Kor 2,2).
Hvilken harmoni og hvilken enhet mellom Barmhjertighetens Mor og Barmhjertighetens Forkynner. Vi kan fremdeles kontemplere denne harmoni som i et ikon som transcenderer tid og historie.
(Sr. Marie-Thérèse OP: Utdrag fra en meditasjon over statuene og korset i kapellet på Lunden, 25. mars 1987)