Jesus sa: En mann hadde to sønner. Den yngste sa til ham: «Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.» Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og drog til et land langt borte. Der sløste han bort alle pengene i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Han gikk da og tok arbeid hos en mann der i landet, og mannen sendte ham ut på markene for å gjete svin. Han ønsket bare å få mette seg med de belgene som grisene åt, for ingen gav ham noe. Da kom han til seg selv og sa: «Alle arbeidsfolkene hjemme hos min far har mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være din sønn. Men la meg få være som en av leiekarene dine.» Dermed brøt han opp og drog hjemover til sin far. (Luk 15,11-20)
Fastetiden er en tid for å stoppe opp, komme til oss selv og bli klar over vår egen situasjon. Det handler ikke først og fremst om en slags selvsentrert utregning av vår egen poengsum på det moralske området, men om – på nytt – å bli klar over vår verdighet som Guds barn og kallet til å leve i pakt med denne verdigheten. Det handler om igjen å se alle Guds gode gaver til oss, og oppdage de øyeblikk hvor vi har ignorert eller kastet vrak på dem, i tillit til at vi Far alltid vil ta imot oss når vi vender tilbake til ham.
Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han syntes inderlig synd på ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: «Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være din sønn.» Men faren sa til tjenerne: «Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og glede oss. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.» Og så begynte festen og gleden. (Luk 15,20-24)
Så langt, alt vel. Vi har ordnet opp med Gud, vi har gjort opp saken vår, vi er hjemme igjen. Imidlertid slutter ikke historien der.
Imens var den eldste sønnen ute på marken. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han musikk og dans. Han ropte på en av tjenerne og spurte hva som var på ferde. «Din bror er kommet hjem,» svarte han, «og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham frisk hjem igjen.» Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. Men han svarte: «Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot det du sa; men meg har du ikke gitt så mye som et kje så jeg kunne holde fest sammen med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har brukt opp pengene dine sammen med skjøger, da slakter du gjøkalven for ham!» Faren sa til ham: «Min sønn! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå skal vi holde fest og være glade. For han, din bror, var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.» (Luk 15,25-32)
Storebrødre har, som kjent, et nokså frynsete rykte i Bibelen. Storebror Kain slår ihjel sin bror Abel på grunn av sjalusi, Josefs eldre brødre selger ham som slave til Egypt, igjen på grunn av sjalusi, Davids eldre brødre vil føyse ham vekk når han kommer for å se hvordan det går med dem i kampen mot filisterne, og så har vi denne surmulende grinebiteren i lignelsen, som nekter å glede seg over lillebrorens hjemkomst. Enhver som har noen som helst erfaring med å være storebror, bokstavelig eller metaforisk, kan være fristet til å spørre seg: Er det håp om frelse også for storebrødrene? Er en forsoning mellom den eldste og den yngste sønnen mulig?
Ja, det er håp! Håp for bortløpne lillebrødre og håp for forsmådde storebrødre. Det finnes nemlig enda en historie om en mann som hadde to sønner:
Ja, det er håp! Håp for bortløpne lillebrødre og håp for forsmådde storebrødre. Det finnes nemlig enda en historie om en mann som hadde to sønner:
Isak bad til Herren for sin kone; for hun var barnløs. Herren bønnhørte ham, og Rebekka, hans kone, ble med barn. […] Da tiden kom og hun skulle føde, da var det tvillinger i hennes liv. Den som kom først, var rød, og lodden som en fell over hele kroppen. Ham gav de navnet Esau. Så kom broren; han holdt i Esaus hæl med hånden. Derfor kalte de ham Jakob. (1 Mos 25,21.24-26)
Ikke ulikt den yngste sønnen i lignelsen, stikker også Jakob av til et fremmed land – dog ikke med sin del av arven, men med brorens del: velsignelsen av den førstefødte, som han har lurt til seg. I mye større grad enn den eldste sønnen i lignelsen, har Esau grunn til å bære nag til sin lillebror. Og når tiden kommer for at de to brødrene skal møtes igjen, er det helt tydelig at Jakob også er klar over dette:
«Jakob så opp og fikk øye på Esau, som kom med fire hundre mann. Da fordelte han barna mellom Lea, Rakel og de to slavekvinnene. Han stilte slavekvinnene og barna deres lengst framme, Lea og barna hennes bak dem og Rakel med Josef bakerst. Selv gikk han foran dem og bøyde seg sju ganger til jorden, til han kom bort til broren sin. (1 Mos 33,1-3)
Lik den bortkomne sønnen, har han forberedt sin botsgang vel. Foran seg har han sendt tjenere med gaver til Esau: store flokker av geiter og sauer, kyr og esler. Han gjør ingen forsøk på å bortforklare eller unnskylde det han har gjort. Han erkjenner sin skyld, og det eneste alternativet han ser er, som det heter på godt norsk, å «legge seg helt flat». Det han derimot ikke hadde forutsett – like lite som sønnen i lignelsen – er storebrorens reaksjon:
Men Esau sprang imot ham og omfavnet ham, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Og de gråt. (1 Mos 33,4)
Jakobs kamp er en historie som ofte refereres til. Sjeldnere nevnes det at den finner sted mellom at Jakob har fått vite at Esau nærmer seg, og før han faktisk møter ham. Kampen med Gud kan slik leses som Jakobs kamp med sin egen samvittighet, med Guds stemme i hans indre som minner ham om hvor han egentlig kommer fra, hvem han egentlig er kalt til å være. Bare når den kampen er kjempet, får han, ikke Esaus velsignelse, men sin egen, og sitt sanne navn (Jfr. Jonathan Sacks: "Wrestling with the Angel" i Not in God's Name, pp. 125-143).
Men Jakob svarte: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.» «Hva heter du?» spurte mannen. «Jakob,» svarte han. Da sa mannen: «Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel skal være ditt navn. For du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet.» Da bad Jakob: «Kjære, si meg navnet ditt!» Han svarte: «Hvorfor spør du etter navnet mitt?» Så velsignet han ham der. (1 Mos 32,26-29)
Ved Peniel møtte Jakob Gud ansikt til ansikt (1 Mos 32,30). Dagen etter møter han Guds ansikt ved å møte sin brors barmhjertige blikk.
Esau spurte: «Hva ville du med hele den flokken jeg møtte?» «Jeg ville at min herre skulle se på meg med velvilje», svarte han. Da sa Esau: «Jeg har rikelig, bror. Behold du det som er ditt!» «Nei, kjære deg», svarte Jakob, «ser du på meg med velvilje, så ta imot gaven min! For da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds eget ansikt; så vennlig var du mot meg. Ta nå imot gaven som jeg lot sende deg! For Gud har vært nådig mot meg, og jeg har alt jeg trenger.» Jakob ba ham så inntrengende at han tok imot gaven. (1 Mos 33,8-11)
Esau trenger ikke Jakobs forsoningsgave. Han har i seg selv forsonet seg med at ting ble som de ble, og har sett at Gud – til tross for lillebrorens triksing – har velsignet og gitt Esau det han trenger og mere til. "Alt mitt er ditt" (Luk 15,31). Likevel lar har broren gjøre opp for seg. Han tar imot bønnen om forlatelse. Det er også en del av det å tilgi: å ta på alvor den andres anger og ønske om å gjøre godt igjen det som ble vondt.
Det er lett sagt. Virkeligheten er vanskeligere. Det kan ta lang tid. Noen ganger et helt liv. Men kallet til tilgivelse tilhører vår verdighet som Guds barn, og er en vei til frihet. Den som ber om tilgivelse, får møte Gud. Den som tilgir, viser Guds sanne ansikt. Møtet med den barmhjertige Gud setter oss i stand til både å be om tilgivelse og å tilgi.
Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig. (Luk 6,36)