Idet vi går inn i den mørkeste uken i året (i alle fall for oss her på de nordlige breddegrader), inviterer liturgien oss til ikke å la mørket ta motet fra oss, men tvert i mot å slippe lyset til. For denne tredje adventssøndagen står fremfor noen annen i gledens tegn: «Bryt ut i jubel!» «Rop av fryd!» «Gled dere!» – Og hva er grunnen til denne jublende gleden? «Herren er nær!» Han kommer til oss i den nært forestående julehøytiden, og han kommer til oss og er oss nær her og nå, i hvert eneste øyeblikk.
I de to første lesningene, fra profeten Sefanja og Filipperbrevet, blir det tydelig i hvilken grad gleden gjennomsyrer frelseshistorien, fra profetens forkynnelse og forventningen i det Gamle Testamente, til oppfordringene fra Paulus til en av de første kristne menighetene i det Nye. Vi ser det også i responsoriesalmen, hentet fra profeten Jesaja, hvor vi lovpriser Herren som «har gjort underfulle ting», som lar oss «øse av frelsens kilde med glede». Evangelium betyr jo nettopp «det glade budskap», «godt nytt».
Som ved en slags guddommelig ironi kan derfor selve evangelieteksten, hvor vi hører Johannes Døperens forkynnelse i evangelisten Lukas’ versjon, i første omgang virke som en kald dusj. Den Messias han beskriver, som «kommer med kasteskovlen i sin hånd for å rense treskeplassen fra ende til annen, og samle hveten inn i kornboden» og som skal la agnene brenne «i en ild som aldri går ut», kan virke som en som står i kontrast til Herren fra første lesning, han som «har fridd deg fra straffedommen». Kanskje avslører den tanken at vi allerede har gjort opp saken på egen hånd, dømt oss selv, og føler oss sikre på at vi kommer til å havne blant agnene i den evige ild? La oss imidlertid ikke miste motet, men frimodig sette vår lit til at evangeliet faktisk er et gledesbudskap for oss. «Frykt ikke, Sion! La ikke hendene synke!»
Det glade budskap er budskapet om Guds Rikes komme; Guds Rike som, ifølge Paulus, består av rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd (Rom. 14,17). Søndagens evangelium viser oss hvordan Johannes oppfordrer alle til å gjøre sitt for å forberede dette Rikets komme, ved å utbre rettferdighet og skape fred: «Den som har to kjortler, må dele med den som ingen har, og den som har nok å spise, må gjøre det samme.» «Krev ikke inn større avgifter enn det dere har rett til.» «Press ikke penger av noen ved vold eller falske anklager, men nøy dere med den lønnen dere får!» Det blir ingen sann fred uten rettferdighet, og heller ingen ekte glede. Guds Sønn ble menneske for å gi alle som tar imot ham evne til å bli Guds barn (Joh. 1,12). Vi er alle søsken, barn av samme Far (Matt. 23,8 – 9). Guds Rike er fellesskap, og gleden blir ikke fullkommen før den deles av alle.
Å forberede oss til Rikets komme, slik det kommer i Jesus, innebærer altså å slippe taket i alt vi ikke trenger, for å dele med de andre; gi fra oss det vi har som ikke tilkommer oss, for å gi det til dem som virkelig behøver det og har rett til det. Til syvende og sist innebærer det også å slippe taket i oss selv. Johannes Døperen viser oss veien idet han svarer folket som undrer seg på om han ikke skulle være Messias: «Jeg døper dere med vann. Men det kommer en som er mektigere enn jeg, og ham er jeg ikke engang verdig til å knytte opp sandalremmen for. Han skal døpe dere i Hellig Ånd og ild.» Eller som han ganske enkelt sier det i Johannesevangeliets beretning om hendelsen: «Jeg er ikke Messias.»
Dette gjelder også oss. Vi er ikke Messias, og vi trenger ikke være Messias. Vi trenger ikke å dømme oss selv og vi trenger ikke å frelse oss selv: «Herren din Gud er hos deg, en helt som har makt til å frelse.» Gud selv er den som utbrer sitt Rike, som trekker oss med i sitt verk og som i den grad vi åpner oss for ham, fjerner alt i oss som står Riket imot og styrker alt i oss som bidrar til dets vekst: han renser treskeplassen fra ende til annen og samler hveten inn i kornboden.
Når Gud oppfordrer oss til å forberede oss til Rikets komme, når han ønsker å utbre sitt Rike på jorden, er det fordi han ønsker fellesskap med oss. Det er nemlig ikke bare vår glede det dreier seg om denne søndagen. Det dreier seg også om Guds glede: «Han gleder og fryder seg over deg, gir deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd som på en høytidsdag.» Som kristne kalles vi til å ha vår glede i Herren og å fryde oss over hans frelse. Men denne frelsen kommer til oss fordi han elsker oss og gleder seg over oss. Vår glede er hans glede, og hans glede er vår.
Kanskje kan denne tredje adventssøndagens tekster være en invitasjon til å leve med åpne hender. Åpne hender som slipper taket i det vi klamrer oss til av grådighet, av frykt eller av gammel vane. Åpne hender som er klare til å ta imot gleden og kjærligheten Gud vil gi oss. Åpne hender som er rede til å gi videre til andre av det vi har mottatt. Åpne hender tillitsfullt løftet i bønn og takk til Gud: «Vær ikke bekymret for noe, men legg frem for Gud alt dere har på hjerte, i inderlig bønn og takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus.»
I de to første lesningene, fra profeten Sefanja og Filipperbrevet, blir det tydelig i hvilken grad gleden gjennomsyrer frelseshistorien, fra profetens forkynnelse og forventningen i det Gamle Testamente, til oppfordringene fra Paulus til en av de første kristne menighetene i det Nye. Vi ser det også i responsoriesalmen, hentet fra profeten Jesaja, hvor vi lovpriser Herren som «har gjort underfulle ting», som lar oss «øse av frelsens kilde med glede». Evangelium betyr jo nettopp «det glade budskap», «godt nytt».
Som ved en slags guddommelig ironi kan derfor selve evangelieteksten, hvor vi hører Johannes Døperens forkynnelse i evangelisten Lukas’ versjon, i første omgang virke som en kald dusj. Den Messias han beskriver, som «kommer med kasteskovlen i sin hånd for å rense treskeplassen fra ende til annen, og samle hveten inn i kornboden» og som skal la agnene brenne «i en ild som aldri går ut», kan virke som en som står i kontrast til Herren fra første lesning, han som «har fridd deg fra straffedommen». Kanskje avslører den tanken at vi allerede har gjort opp saken på egen hånd, dømt oss selv, og føler oss sikre på at vi kommer til å havne blant agnene i den evige ild? La oss imidlertid ikke miste motet, men frimodig sette vår lit til at evangeliet faktisk er et gledesbudskap for oss. «Frykt ikke, Sion! La ikke hendene synke!»
Det glade budskap er budskapet om Guds Rikes komme; Guds Rike som, ifølge Paulus, består av rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd (Rom. 14,17). Søndagens evangelium viser oss hvordan Johannes oppfordrer alle til å gjøre sitt for å forberede dette Rikets komme, ved å utbre rettferdighet og skape fred: «Den som har to kjortler, må dele med den som ingen har, og den som har nok å spise, må gjøre det samme.» «Krev ikke inn større avgifter enn det dere har rett til.» «Press ikke penger av noen ved vold eller falske anklager, men nøy dere med den lønnen dere får!» Det blir ingen sann fred uten rettferdighet, og heller ingen ekte glede. Guds Sønn ble menneske for å gi alle som tar imot ham evne til å bli Guds barn (Joh. 1,12). Vi er alle søsken, barn av samme Far (Matt. 23,8 – 9). Guds Rike er fellesskap, og gleden blir ikke fullkommen før den deles av alle.
Å forberede oss til Rikets komme, slik det kommer i Jesus, innebærer altså å slippe taket i alt vi ikke trenger, for å dele med de andre; gi fra oss det vi har som ikke tilkommer oss, for å gi det til dem som virkelig behøver det og har rett til det. Til syvende og sist innebærer det også å slippe taket i oss selv. Johannes Døperen viser oss veien idet han svarer folket som undrer seg på om han ikke skulle være Messias: «Jeg døper dere med vann. Men det kommer en som er mektigere enn jeg, og ham er jeg ikke engang verdig til å knytte opp sandalremmen for. Han skal døpe dere i Hellig Ånd og ild.» Eller som han ganske enkelt sier det i Johannesevangeliets beretning om hendelsen: «Jeg er ikke Messias.»
Dette gjelder også oss. Vi er ikke Messias, og vi trenger ikke være Messias. Vi trenger ikke å dømme oss selv og vi trenger ikke å frelse oss selv: «Herren din Gud er hos deg, en helt som har makt til å frelse.» Gud selv er den som utbrer sitt Rike, som trekker oss med i sitt verk og som i den grad vi åpner oss for ham, fjerner alt i oss som står Riket imot og styrker alt i oss som bidrar til dets vekst: han renser treskeplassen fra ende til annen og samler hveten inn i kornboden.
Når Gud oppfordrer oss til å forberede oss til Rikets komme, når han ønsker å utbre sitt Rike på jorden, er det fordi han ønsker fellesskap med oss. Det er nemlig ikke bare vår glede det dreier seg om denne søndagen. Det dreier seg også om Guds glede: «Han gleder og fryder seg over deg, gir deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd som på en høytidsdag.» Som kristne kalles vi til å ha vår glede i Herren og å fryde oss over hans frelse. Men denne frelsen kommer til oss fordi han elsker oss og gleder seg over oss. Vår glede er hans glede, og hans glede er vår.
Kanskje kan denne tredje adventssøndagens tekster være en invitasjon til å leve med åpne hender. Åpne hender som slipper taket i det vi klamrer oss til av grådighet, av frykt eller av gammel vane. Åpne hender som er klare til å ta imot gleden og kjærligheten Gud vil gi oss. Åpne hender som er rede til å gi videre til andre av det vi har mottatt. Åpne hender tillitsfullt løftet i bønn og takk til Gud: «Vær ikke bekymret for noe, men legg frem for Gud alt dere har på hjerte, i inderlig bønn og takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus.»
(Tidligere publisert på opdacia.org)