Kirkeåret har på en måte hverken en skikkelig begynnelse eller en skikkelig slutt. Den liturgiske syklus er ikke "innkrøkt i seg selv". De siste ukene i det alminnelige kirkeår og den første fasen av advent fokuserer på samme tema og bruker lignende tekster. Det er de siste tider og Kristi gjenkomst det dreier seg om, med oppfordringer til å våke, vente og være beredt.
Jesus er ikke en mytisk guddom som fødes, dør og gjenoppstår hvert år i en evigvarende, uforanderlig syklus. Han er historiens Herre. Vi er ikke fanger i en infernalsk sirkel som aldri tar slutt. Den kristne liturgi feirer minnet om historiske hendelser som skjedde en gang for alle, og Guds virke i dem, og ved feiringen settes vi i kontakt med den aktive kraft i det som skjedde. Det aktualiseres for oss, blir nærværende for oss og vi for det. Det er imidlertid et aspekt til: Feiringen retter våre blikk og driver oss frem mot den endelige fullbyrdelse av det Gud virket i disse historiske hendelser, den fulle utfoldelsen av det. Vi har et håp å se frem til.
Vi kjenner ikke dagen eller timen. Som dommen, hører den Herren til. Vi vet ikke hvordan det blir, hvordan vi skal bli - vi bare vet at vi skal bli ham lik, for vi skal se ham som han er, og Gud skal være alt i alle. Alt det som nå er ufullkomment, alt det som virker meningsløst, tapt, mislykket, alt det som ikke riktig henger sammen eller som er gått i stykker - alt skal gjenopprettes og finne sin plass i Guds plan. Ikke ved våre lettvinte eller stammende forklaringer eller bortforklaringer, fordi "det må jo være en mening med det", men ved den skapende kraft som kan bringe liv selv ut av den mørkeste død. Den bunnløse avgrunn av ensomhet som finnes i menneskehjertet skal ikke lenger være et åpent, verkende sår, men åpenbares som uendelig mottagelighet for Guds grenseløse, evige kjærlighet. Og alt som er vakkert og godt og sant, alt som bringer glede i denne verden, alle dype vennskap og ekte relasjoner skal komme til sin fulle rett, kledd i uforgjengelighet.