...og med glede (1 Krøn 29,17)
Far from being
timid, morose, acerbic or melancholy, or putting on a dreary face, the saints
are joyful and full of
good humour. Though completely realistic, they radiate a positive and hopeful
spirit. The Christian life is “joy in the Holy Spirit” (Rom 14:17), for “the
necessary result of the love of charity is joy; since every lover rejoices at
being united to the beloved… the effect of charity is joy” (Thomas Aquinas,
Summa Theologiae, I-II, q. 70, a. 3).[1]
Thérèse innleder sin selvbiografi
med å si at det hun gjør når hun skriver, er å stemme i en lovsang om Guds
barmhjertighet, slik den har vist seg i hennes liv.[2]
Hun låner ord fra en av salmene tilskrevet David: «Jeg vil alltid synge om Herrens miskunn» (Sal 89,1). Kjell Arild Pollestad kommenterer:
Thereses
selvbiografiske skrifter med alt hva de inneholder av prøvelser, lidelser og
mørke, er likevel gjennomstrømmet av en dyp glede, og noe som nesten kunne
kalles et åndelig humør. Selv de søstrene i klosteret som ikke likte henne,
måtte innrømme at bedre humør enn Therese kunne ingen ha. Hun smilte nesten
bestandig, hennes glade latter hørtes i rekreasjonene, hennes sans for humor
åndet i hennes brev og kvikke bemerkninger. Som det frie menneske hun var,
hadde hun selvironiens nådegave, og tok aldri seg selv høytidelig.[3]
Denne gleden er knyttet nettopp til hjertets
enkelhet og til den barmhjertige kjærlighet Thérèse konsentrerte hele sitt liv
om. Broder Roger uttrykker det i en tidlig versjon av Taizés regel:
Anyone who lives in mercy is neither over-sensitive nor constantly
disappointed. He gives himself simply; joyfully, with all his heart; freely,
not looking for anything in return. […] Simplicity lies in the free joy of a
brother who has given up any obsession with his own progress or backsliding to
keep his eyes fixed on the light of Christ.[4]
Der er altså en glede som går
dypere enn det som foregår på overflaten. Ja, der er en glede i selve kampen, «kampens
fryd» som Tolkien skriver om, som får Rohans ryttere til å synge en «fager og
forferdelig» sang mens de slåss.[5]
Broder Roger beskriver det slik:
Denne feiringen
er noe helt annet enn en forbigående eufori. Kristus vekker den i menn og
kvinner som er seg fullt bevisst verdens situasjon, og i stand til å
konfrontere de alvorligste hendelser. Men disse menneskene kjenner også i seg
selv de samme trang til makt og dominans de ser er opphav til krig og
urettferdighet i verden. De vet at kampen begynner i dem selv, slik at de ikke,
uten å merke det, skulle havne på parti med undertrykkerne. Slik blir selve
kampen en feiring: feiringen av kampen for at Kristus skal være og forbli vår
første kjærlighet, feiringen av kampen for å reise de undertrykte opp.[6]
Det er gleden over å kjempe for
det gode – slik den som lider for kjærlighetens skyld kan finne glede midt i
lidelsen. Fordi Thérèse gjennomlevde sitt indre mørke i solidaritet med dem som
ikke har troen, og som en kamp for sannheten om Guds kjærlighet, kunne hun bevare
den dype gleden, tross sin sykdom og åndelige natt.
Hver gang det
dukker opp en ny anledning til kamp, når fienden kommer for å utfordre meg, står
jeg ham modig imot, og fordi jeg vet det er feigt å duellere, vender jeg ryggen
til min motstander uten å verdige ham et blikk, men løper så til min Jesus og
forteller ham at jeg er rede til å utgyte mitt blod til siste dråpe for å
bekjenne at det finnes en himmel.
Jeg sier til ham at jeg er glad for at jeg ikke er i stand til å glede meg over
den skjønne himmelen her på jorden, dersom han ved dette vil åpne den for
evigheten for de stakkars ikke-troende. På tross av at denne prøvelsen har fjernet
all min glede, kan jeg likevel utbryte: Herre, du fyller meg med glede
ved ALT du gjør (jfr. Sal 92,5). For finnes det noen større glede enn
å lide for din kjærlighet?[7]
Gi som gave det dere fikk
som gave (Matt 10,8)
«Perfect joy is self-giving. Whoever
knows it seeks neither gratitude nor kindness. It is sheer wonder renewed by
the sight of the generosity of the Giver of all gifts, material and spiritual.
It is thankfulness. It is thanksgiving.»[8]
For David ble både seire og nederlag en del av hans historie med Gud og
den misjon han på Guds vegne utførte for folket. Thérèse skriver til sin søster
Céline:
Hvor
lett det er å glede Jesus, å henrykke Hans hjerte. Det er bare å elske Ham uten
å se på seg selv, uten å bry seg om sine feil og mangler… Din Therese er ikke
helt på høyden for tiden, men Jesus lærer henne å dra nytte av alt, både av det
gode og det onde hun oppdager i seg selv… De åndelige veilederne lærer at vi
går fremover i fullkommenhet ved å gjøre et stort antall gode gjerninger, og de
har sikkert rett, men min veileder, som er Jesus, lærer meg ikke å
telle mine gjerninger; Han lærer meg å gjøre alt av kjærlighet, å ikke nekte ham noe, å være glad når Han gir meg en
anledning til å vise at jeg elsker Ham, men dette gjøres i fred, i overgivelse. Det er Jesus som gjør alt og jeg gjør
ingenting.»[9]
Thérèses betydning ligger kanskje ikke i at hun var den første eller den
eneste som kom med et originalt budskap, eller at hun var den beste til å
formulere det, men i at hun blir et levende eksempel på en dyp evangelisk
sannhet, ifølge en spiritualitet og en logikk som har røtter allerede i Det
gamle testamente, på et bestemt sted, til en bestemt tid. Gud utvalgte seg en
bortgjemt liten karmelittnonne for å minne Kirken og verden om sentrale
aspekter ved troen som trengte å løftes frem, ved å la henne erfare dem og leve
dem ut i sitt eget liv.
Whereas the church of her day preached a dread
of sin and a systematic ascent to ultimate virtue and spiritual and moral
perfection, Thérèse – fully in the spirit of St. Paul’s letters – taught the
need to accept with joy and thankfulness one’s own weaknesses as a space that God’s
kindness and mercy may enter (while haughty virtue refuses admittance).[10]
Thérèse evnet å ta imot den gaven som ble gitt henne, slik David tok imot
sitt kall til å bli Israels konge, og gi den videre ved å gi hele seg til Gud, i
full tillit, uten å holde noe tilbake:
Ved
dette livets aften vil jeg tre frem for deg med tomme hender, for jeg vil ikke
be deg, Herre, om å telle mine gjerninger. Alle våre rettferdige gjerninger er
ufullkomne i dine øyne. jeg vil derfor ikle meg din egen rettferdighet og av din kjærlighet få
motta det å eie deg i all evighet.[11]
Når David og Thérèse så
oppriktig, fullstendig og med glede kan gi alt, er det fordi de i dypet av sine
hjerter er klar over at de først har fått alt. I seg selv er de ingenting, og
det de har å gi, er det Gud som har lagt i deres hender. «[Jeg kan] ikke
forestille meg en større kjærlighet enn den det har behaget deg å gi meg uten noen som helst fortjeneste fra min side,»
sier Thérèse til Gud.[12]
Den som får erfare at kjærligheten – den som ble Thérèses kall – ikke i første
omgang er at vi elsker Gud, men at Gud elsker oss, og som kommer til tro på
denne kjærlighet (jfr. 1 Joh 4,10.16), det mennesket vil være i stand til å
istemme Davids lovsang fra Krønikeboken (1 Krøn 29,10-17), både med sin stemme og med sitt liv:
Velsignet er du, Herre, vår far Israels Gud, fra evighet til evighet!
Deg, Herre, tilhører storhet og makt,
herlighet, ære og majestet,
alt som er i himmelen og på jorden.
Ditt er riket, Herre,
og du er opphøyd som overhode over alt.
Rikdom og ære kommer fra deg,
og du rår over alle ting.
I din hånd er kraft og styrke.
Du har i din makt å gjøre alt stort og sterkt.
Og nå, vår Gud, takker vi deg
og lovsynger ditt herlige navn.
For hvem er jeg, og hvem er mitt folk?
Skulle vi være i stand til å gi slike frivillige gaver?
Nei, alt kommer fra deg.
Det vi gir, kommer fra din hånd.
For vi er fremmede for ditt ansikt
og gjester som alle våre fedre.
Som en skygge er våre dager på jorden
og uten håp.
Herre, vår Gud,
all denne rikdommen vi har samlet
for å bygge et hus for ditt hellige navn,
den kommer fra din egen hånd,
og alt er ditt.
Min Gud, jeg vet at du ransaker hjerter
og gleder deg over oppriktighet.
Av oppriktig hjerte har jeg frivillig gitt deg alt dette.
Velsignet er du, Herre, vår far Israels Gud, fra evighet til evighet!
Deg, Herre, tilhører storhet og makt,
herlighet, ære og majestet,
alt som er i himmelen og på jorden.
Ditt er riket, Herre,
og du er opphøyd som overhode over alt.
Rikdom og ære kommer fra deg,
og du rår over alle ting.
I din hånd er kraft og styrke.
Du har i din makt å gjøre alt stort og sterkt.
Og nå, vår Gud, takker vi deg
og lovsynger ditt herlige navn.
For hvem er jeg, og hvem er mitt folk?
Skulle vi være i stand til å gi slike frivillige gaver?
Nei, alt kommer fra deg.
Det vi gir, kommer fra din hånd.
For vi er fremmede for ditt ansikt
og gjester som alle våre fedre.
Som en skygge er våre dager på jorden
og uten håp.
Herre, vår Gud,
all denne rikdommen vi har samlet
for å bygge et hus for ditt hellige navn,
den kommer fra din egen hånd,
og alt er ditt.
Min Gud, jeg vet at du ransaker hjerter
og gleder deg over oppriktighet.
Av oppriktig hjerte har jeg frivillig gitt deg alt dette.
Tillitsfullt og med glede, Herre,
har jeg gitt deg alt!
[1]
Pave Frans, Gaudete et exsultate 122.
[4] Schutz, Roger, Parable of Community, trans. Emily Chisholm and the Brothers
(Oxford: A. L. Mowbray & Co. Ltd, 1980), ss. 29-30.
[5]
Tolkien, J. R. R., Ringenes Herre: Atter
en konge, overs. Torstein Bugge Høverstad (Den Norske Bokklubben, 1992), Bok
5, kap 5, «Rohirrims ritt», s.776.
[6]
Schutz, Roger, Ta fête soit sans fin (Taizé: Les Presses de Taizé,
1972), ss. 17-18, min oversettelse.
[7] En sjels historie, s. 225.
[8]
Schutz, Parable, ss. 25-26.
[9]
Thérèse av Lisieux’s brev, sitert i Pollestad, s. 107.
[10]
Halik, Patience, s. 32.
[11] En sjels historie, s. 281.
[12] En sjels historie, s. 272.