In simplicitate cordis mei: David og Thérèse av Lisieux (1)


 Tilegnet sr. Marie-Thérèse av Jesusbarnet OP
  
«Tillitsfullt og med glede, Herre, har jeg gitt deg alt.» Slik lyder den norske Tidebønnebokens oversettelse av en antifon hentet fra Første Krønikebok kapittel 29, hvor David, i glede over alle de gaver folket har brakt til byggingen av tempelet, velsigner og lovsynger Herren. «Av oppriktig hjerte har jeg frivillig gitt deg alt dette» oversetter Bibel 2011.[1]

I det latinske breviaret lyder teksten «Deus meus, in simplicitate cordis mei, laetus obtuli universa». In simplicitate cordis... av hjertets enkelhet – et enkelt hjerte, det vil si et helt og rent hjerte, et oppriktig hjerte som ikke huser baktanker eller har skjulte agendaer, et hjerte som vil bare én ting, som ikke har for høye tanker om seg selv, eller forsøker å være eller fremstå som noe det ikke er.

«Tillitsfullt og med glede, Herre, har jeg gitt deg alt.» Dette er ord vi godt kunne ha hørt fra den hellige Thérèse av Lisieux’s (1873-1897) munn. Helt fra hun var liten, hevdet den unge nonnen selv, hadde hun ikke nektet Gud noe.[2] «Jeg har gitt alt (...) lett løper jeg.»[3] Det er ord som på en måte oppsummerer hva hellighet består i: Å gi alt til Gud, i dyp tillit og med glede.

David og Thérèse – i utgangspunktet skilt fra hverandre av så mange faktorer: tid, sted, kultur, kjønn, livsløp og historie... Kanskje kan de likevel sammen synge en lovsang som kan inspirere også mennesker i dagens verden til et liv helt hengitt i tillit og glede?

Det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud (1 Kor 1,27)

Som David, er Thérèse den yngste i en stor søskenflokk.[4] Hun blir også den yngste i sitt kloster, og mange er de som ikke forventer seg det helt store av henne. Det er lett å ta feil. Når Samuel kommer til Isais hus for å salve den nye kongen i Israel, er det først den eldste broren han blir presentert for, og umiddelbart tenker han at «han må det være!» «Men Herren sa til Samuel: ‘Se ikke på hans utseende og høye vekst, for jeg har forkastet ham. Her gjelder ikke det som mennesker ser. For mennesker ser det som øynene ser, men Herren ser på hjertet.’» (1 Sam 16,7). Isai må så presentere alle sønnene sine for profeten, men tenker ikke engang på å nevne David før han blir spurt.

Da spurte Samuel: «Var dette alle guttene dine?» «Nei», svarte Isai, «det er enda en igjen, den yngste. Han er ute og gjeter småfeet.» «Send bud etter ham!» sa Samuel. «Vi setter oss ikke til bords før han kommer.» Så sendte Isai bud etter ham. Han var rødkinnet, hadde vakre øyne og et godt utseende. Herren sa: «Reis deg og salv ham! For han er det.» Da tok Samuel hornet med olje og salvet ham midt blant brødrene hans. Fra den dagen kom Herrens ånd over David og var med ham siden. (1 Sam 16,11-13)

Gjennom hele Bibelen går dette som en rød tråd: «det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme» (1 Kor 1,27). Slik blir det klart at den kraft som utfolder seg, er fra Gud, ikke fra oss selv (jfr. 2 Kor 4,7). Det er Guds utvelgelse, Guds kall og den nåde som følger med, som er kilden til den tillit som kan overgi alt til Gud. Slik David i Israels historie ble et eksempel på dette for folket, og et symbol på den Messias som skulle komme og realisere det i all sin fylde, slik fikk også Thérèse av Lisieux, i sin etterfølgelse av denne Davids sønn, videreformidle det samme budskap til sin samtid og til senere generasjoner.

Det er ikke ved å strebe etter det store og uoverkommelige, etter verdslig anerkjennelse, eller ved å realisere et selvkonstruert ideal at vi bygger Guds rike, men ved åpent å ta imot det Gud sender oss, ved å leve vårt lite spektakulære dagligliv i trofast kjærlighet, bli fullt ut den Gud har skapt oss til å være, og modig kjempe de kamper som er nødvendig for å gjøre dette. Hvis vi helhjertet hengir oss til livet og lever det til fulle, hvor ubetydelig det enn måtte virke, er det kanskje ikke så banalt som vi først tenker.

Han lærer mine hender å stride (Salme 144,1)

Til tross for at hun er kjent som «den lille», fremstår Thérèse ikke egentlig som en naturlig «liten og ydmyk» sjel, slik vi har en tendens til å tenke oss det. Tvert imot, hun skriver selv at hun følte at hun «var født til ære», og at hennes ære bestod i å bli en helgen.[5] Det er altså ikke slik at hun ikke har ambisjoner, men hun forstår hva hun er kalt til og setter alle sine krefter inn på det, uten å strebe etter noe annet. Hans Urs von Balthasar beskriver henne som «fryktløs og aggressiv», «a fighter by nature».[6] «God’s gentle warrior», som Thomas Nevin kaller henne i tittelen på sin biografi, kaster seg inn i den åndelige kamp klosterlivet, ja, kristenlivet i det hele tatt, innebærer, men gjør det med en viktig grunnleggende innsikt: Gud ber oss ikke om å bli noen andre enn oss selv, eller gjøre noe som er umulig for oss.

I likhet med Thérèses store heltinne, Jeanne d’Arc, går også David uredd i strid mot en overlegen fiende. Når han har bestemt seg for å utfordre Goliat, utstyrer Saul ham med sine egne klær og våpen, men David nekter: «Jeg greier ikke å gå med dette på meg», sa han til Saul, «jeg er ikke vant til det» (1 Sam 17,38-39). David må gå i striden som den han er. Thérèse skriver:

«Du vet, Moder, at jeg alltid har ønsket å være en helgen, men akk! Når jeg sammenligner meg med helgenene, har jeg alltid måttet konstatere at det er samme forskjell mellom dem og meg som det er mellom et fjell der toppen forsvinner i himmelens skyer og et ubetydelig lite sandkorn som trampes ned av forbipasserendes føtter.»[7]

Hun mister imidlertid ikke motet, fordi hun har full tillit til at Gud ikke inngir uoppnåelige ønsker – og hennes ønske om å bli hellig, må utvilsomt være Gud-inngitt. «Det er umulig for meg å gjøre meg større, jeg må finne meg i at jeg er som jeg er, med alle mine feil, men jeg vil søke en måte å komme til himmelen på ad en liten vei som er ganske så rak og kort, en helt ny, liten vei.»[8]

Å akseptere at man er som man er, å ta imot de forutsetninger man er skapt med og det ens historie har formet en til å bli, er det eneste mulige startpunkt for vekst. Det samme gjelder hver og én av oss – også de som ser i Thérèse et forbilde. Balthasar siterer henne og kommenterer: 

«This ear of corn is an image of my soul. The good God has weighed me down with graces, for myself and also for many others.» But this does not imply that she became a «blueprint of sanctity» from which other saints could be mass-produced. It is precisely this danger she strives to avert. (…) «Everything in her little way has to be «ordinary» and «imitable». And yet: there must be something unique in each of them. In her it was truth, but in others it might be empty convention or dangerous presumption.[9]

Hvis Thérèse stilles opp som et mønster man slavisk skal reprodusere, risikerer hele hennes budskap å forvrenges, og hun blir bare nok en representant for uoppnåelige standarder, en kilde til dårlig samvittighet og følelse av mislykkethet fordi man ikke er som henne. Hver enkelt må finne sitt eget «mål av hellighet» og fylle det, og bare det. «Det fullkomne består i å gjøre hans vilje, å være det han vil vi skal være.»[10]


[1] Om ikke annet er oppgitt, er alle bibelsitater fra Bibelselskapets oversettelse 2011.
[2] Balthasar, Hans Urs von, Two Sisters in the Spirit: Thérèse of Lisieux & Elizabeth of the Trinity, trans. D. Nichols, A. E. Englund & D. Martin (San Francisco: Ignatius Press, 1992), s. 127.
[3] Thérèse av Lisieux: Vivre d’amour (dikt 17) i Karmelittnonnene i Tromsøs forord til Thérèse av Lisieux: En sjels historie, overs. Jeanne Wreden (Oslo: St. Olav Forlag, 2014), s. 11.
[4] Alle biografiske detaljer her og senere er hentet fra En sjels historie.
[5] En sjels historie, s. 80.
[6] Balthasar, s. 238.
[7] En sjels historie, s. 218.
[8] ibid.
[9] Balthasar, s. 51.
[10] En sjels historie, s. 25.