”I vår Herre Jesu Kristi kors
er all vår ros.
I ham er vår frelse, vårt liv
og vår oppstandelse.
Ved ham er vi frelst og fridd
ut” (Gal. 6,14)
Ærbødigheten for og hyllesten
til det korset på Golgata som
Jesus døde på, blir nevnt allerede på 300-tallet.
Keiser Konstatin hadde avskaffet straff ved korsfestelse i året 315. Hans
mor, dronning Helena, foretok en reise til Det Hellige Land i året 328 for å besøke Kristi
grav. Hun ønsket å ære Frelserens kors, og hun hadde fått i oppdrag av
keiseren å få reist en kirke over den hellige grav. Den hellige Ambrosius av
Milano hevdet i en preken fra 385 at det var Helena som fant korset, og alltid
senere har hun vært forbundet med dette funnet og den senere dyrkelsen av
korset.
Hun skal ha bragt med seg
biter av korset til vesten og disse bitene er spredt i forskjellige kirker og
klostre som dyrebare relikvier. Spesielt vil jeg nevne at frankernes hellige
dronning Radegunde, etter at hun hadde trukket seg tilbake til Poitiers i 569,
mottok fra keiser Justinus II (565-78) en relikvie av det sanne kors. En
høytidelig fest ble feiret i den anledning. Og det klosteret som dronningen
hadde grunnlagt i Poitiers, fikk fra da av navnet ”Klosteret for det hellige
Kors”, Abbaye de la Sainte Croix. Det var i denne anledning at den hellige
Venantius Fortunatus, biskop av Poitiers og berømt poet, skrev hymnen Vexilla
Regis som synges over hele verden på fester for det hellige Kors, ikke minst i
Pasjonstiden.
To av søstrene på Lunden har
besøkt dette abbediet i nærheten av Poitiers, i forbindelse med et Frankrikebesøk, og æret det hellige kors der!
For vår Frelser var
korsfestelsen det øyeblikk han ble forherliget. Hele sitt liv lengtet han etter
dette. Den hellige biskop Andreas av Kreta har holdt en preken over dette
tema:
”Vi feirer korsets fest, det
kors som drev mørket bort og lot lyset komme tilbake. Vi løftes mot det høye
med den korsfestede, slik at vi forlater jorden og synden for å oppnå himmelens
goder. Korset er derfor noe uendelig stort og dyrebart. Det er Guds seierstegn.
Korset er det etterlengtede
beger og fullendelsen av lidelsene Kristus led for oss. "Nå ble menneskesønnen
herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham" (Joh 13,31). Vi leser i Johannesevangeliet
kapittel 17: ”Far, gi meg nå din herlighet, den herlighet jeg hadde før verden
ble til.”
Med dette mener Jesus den
herlighet som han fikk på korset.
Korset ER Kristi herlighet og
opphøyelse: ”Når jeg blir løftet opp fra
jorden skal jeg dra alle til meg!”(Joh 12,32).
I klostertradisjonen begynte
langfasten den 14. september, festen for Korsets opphøyelse. Vi dominikanere markerte det
ved å ta på oss den sorte kappen til alle liturgiske tider og den ble ikke lagt
bort før påskenatt. Noen ordener har beholdt
denne tradisjonen og det innebærer mer forsakelse og en fordypelse i bønnelivet.
Kontemplasjonen av Kristi
lidelse og død blir sentral: Når vi betrakter St. Dominikus ni måter å be på så
er krusifikset sentralt. For den Hellige
Katarina av Siena var den korsfestede Kristus
Broen mellom himmel og jord.
Den hellige Katarina av Ricci
skrev ”Pasjonsversene” som var sentrum for hennes Kristi etterfølgelse og
kontemplasjon. Den hellige Rosa av Lima skriver: ”Korset er den eneste stigen
opp til himmelen, og uten korset finnes ingen vei dit opp.”
Som vi synger i vår norske
salmebok: ”Korset vil jeg aldri svike som så salig bliver endt.” (Brorson, 1765)
Sr. Anne-Lise OP