Augustins regel: I'm lovin' it

«Fremfor alt, kjæreste brødre, la oss elske Gud og deretter vår neste,
for dette er de bud som først og fremst er gitt oss.» (RA 1)


Slik åpner Augustins Regel. Kjærligheten slår an tonen allerede i første vers, og fra ende til annen er det kjærligheten som er det toneangivende. Regelen avslutter:

«Måtte Herren gi dere å overholde alt dette med kjærlighet,
som mennesker tiltrukket av guddommelig skjønnhet» (RA 8) 
– og vi hører som et ekko fra Augustins bekjennelser: «Sent kom jeg til å elske deg, du skjønnhet så gammel og så ny, sent elsket jeg deg.» 

Et fellesskap hvor man lever etter Augustins Regel er altså et fellesskap skapt av kjærlighet, for å være et sted hvor kjærligheten kan vokse og råde. Kjærligheten er det som har brakt mennesker sammen for å danne et fellesskap, og kjærligheten er det høyeste bud. En regel, regula, er en målestokk, og i et augustinsk fellesskap skal det være ekstra tydelig at det kristne livs regula, målestokk, er kjærligheten.

«Den første grunn til at dere er kommet sammen, er at dere skal leve i enhet i deres hus, og være én sjel og ett hjerte i Gud.» (RA 1) 

«Den som fører forsetet skal ikke anse seg som lykkelig ved å herske i kraft av sin autoritet, men ved tjene i kjærlighet.» (RA 7) 

«Lev derfor alle sammen i enhet og harmoni, og ær Gud i hverandre.» (RA 1) 

Vi skal ha alt felles, og enhver skal få det han eller hun trenger (RA 1). Kjærligheten ser hver enkelt som unik, og tar hensyn til ulike behov. Den ser ikke fellesskapet som en udifferensiert gruppe eller en gjeng kloner, men som personer. Som personer får vi gi og ta imot, og fellesskapet skal tjene fremveksten av det Gud ønsker å gi i hver enkelt. 

Alle skal sette det felles beste fremfor sitt eget: «Kjærligheten, som det står skrevet, søker jo ikke sitt eget» (RA 5, jfr. 1 Kor 13). Kjærligheten søker det beste for den andre, selv når vedkommende selv ikke forstår det. Vi ser ikke alltid hva som er best for oss selv (jfr. RA 5, om omsorgen for de syke). Vi forblindes av ulike krefter og interesser, og trenger noen ganger en annens blikk for å se klart. En sann venn vil alltid søke sin venns beste, dog med full respekt for den andres integritet. Kjærlighet kan aldri tvinges. 

Kanskje er det også innenfor denne rammen vi best kan forstå det lange avsnittet om kyskhet (RA 4) og hvordan man skal «våke over hverandres kyskhet». Ikke slik å forstå at søstrene og brødrene skal fungere som overvåkningspoliti overfor hverandre, men at man er seg bevisst det ansvar hver enkelt har for å bidra til å skape et fellesskap som gjør det mulig for medlemmene å leve kyskt i sølibat – et fellesskap som har nok varme, gjensidig omsorg, respekt og kjærlighet til at man fruktbart og på en moden menneskelig måte kan leve sitt kyskhetsløfte. For sølibatet har ikke som funksjon å avstumpe menneskelige følelser, men å åpne den som er kalt til et slikt liv, for en dyp og sann kjærlighet til Gud og sin neste. 

De som lever klosterlivet etter Augustins Regel, gjør det fordi de elsker. De elsker det livet de lever. De er tiltrukket av åndelig skjønnhet. De elsker – om enn til tider meget ufullkomment – både Gud og sine medbrødre/-søstre, og søker å elske stadig mer ekte og sant. Som Augustin selv, elsker de dypest sett fordi de på en eller annen måte har erfart og erfarer at de selv er elsket av Gud, ikke minst slik Gud elsker dem i deres søstre og brødre – både i de øyeblikk hvor kjærligheten kommer til uttrykk som positiv respons, omsorg og omtanke, og i de svakhetens øyeblikk hvor den viser seg i overbærenhet, barmhjertighet og gjensidig tilgivelse. 

Fordi det er et liv basert på og «regulert av» kjærlighet, er det også et liv i frihet: Reglen skal overholdes, ikke bare «med kjærlighet», men vi skal leve «ikke som slaver under loven, men som frie under nåden» (RA 8). Kjærlighet og frihet hører sammen. Slik kan brødrene og søstrene i fellesskapet «frembringe Kristi vellukt» (RA 8), tiltrekningskraften i Kristus, til glede for mennesker omkring dem. 

(Oversettelse Augustins Regel: Erik Gunnes, "Klosterliv i vesten", Aschehoug, Thorleif Dahls kulturbibliotek)