Det alminnelige kirkeår er delt i to. Den første delen strekker seg mellom festen for Herrens dåp og askeonsdag, den andre mellom pinse og advent. Det er verdt å merke seg at begge følger umiddelbart etter en fest hvor Den hellige ånd sendes ut og viser seg i en synlig skikkelse.
Når vi feirer Jesu dåp, som avslutter jule- og åpenbaringstiden, presenteres scenen hvor Ånden stiger ned over Jesus i en dues skikkelse. Pinsefesten, som avslutter påsketiden, viser oss Ånden som senker seg ned over disiplene som tunger av ild.
Den første delen av "den grønne tiden" innledes altså med scenen hvor Jesus begynner sitt offentlige virke på jorden, sendt ut av Faderen og salvet med Den hellige ånd: Ånden med visdom og forstand, Ånden med råd og styrke, Ånden som gir kunnskap og frykt for Herren (Jes 11,2).
Den andre delen, som er betrakelig lengre, innledes med utsendelsen av Kirken, Kristi legeme, som skal fortsette denne oppgaven, "inntil han kommer". Også vi er sendt ut, salvet med hellig Ånd og kraft, for å gå omkring og gjøre vel (Apg 10,38), utsendinger for Kristus (2 Kor 5,20), et kongelig presteskap som skal forkynne Guds storverk, han som kalte oss fra mørket og inn i sitt underfulle lys (1 Pet 2,9).
I de hellige som vi minnes i løpet av denne tiden ser vi hvordan enkeltmennesker og grupper til ulike tider og på ulike steder gjorde nettopp dette: De lot seg forme i Kristi bilde, og inkarnerte evangeliet i sine konkrete, ofte alminnelige, liv. De gir oss håp. Herligheten vi får et glimt av i feiringen av Allehelgensdag og Kristi Kongefest mot slutten av det alminnelige kirkeår, viser oss målet vi er på vei mot.
Det alminnelige kirkeår er kanskje den mest utfordrende, men også den potensielt mest fruktbare tiden for oss moderne, vestlige mennesker. Vi drives av sensasjoner, av sterke inntrykk og intense opplevelser, av å klatre og oppnå ting, stadig nye, stadig bedre, stadig høyere opp og lengre frem. Mer, nå, med en gang! Vi har vanskelig for å slå oss til ro med usynlige vekstprosesser i det stille, ting vi ikke kan kontrollere eller måle. Tålmodighet og utholdenhet med det helt alminnelige, hverken toppen av lykke eller den dypeste elendighet, det ligger oss ofte fjernt. Derfor er det her vi har størst mulighet til å vokse.
La oss i denne tiden be om at Den hellige ånd må gjøre oss til en evig gave for Gud, så vi får dele arvelodd med hans utvalgte: Maria, Josef, apostler, martyrer og alle de hellige!
Den første delen av "den grønne tiden" innledes altså med scenen hvor Jesus begynner sitt offentlige virke på jorden, sendt ut av Faderen og salvet med Den hellige ånd: Ånden med visdom og forstand, Ånden med råd og styrke, Ånden som gir kunnskap og frykt for Herren (Jes 11,2).
Den andre delen, som er betrakelig lengre, innledes med utsendelsen av Kirken, Kristi legeme, som skal fortsette denne oppgaven, "inntil han kommer". Også vi er sendt ut, salvet med hellig Ånd og kraft, for å gå omkring og gjøre vel (Apg 10,38), utsendinger for Kristus (2 Kor 5,20), et kongelig presteskap som skal forkynne Guds storverk, han som kalte oss fra mørket og inn i sitt underfulle lys (1 Pet 2,9).
I de hellige som vi minnes i løpet av denne tiden ser vi hvordan enkeltmennesker og grupper til ulike tider og på ulike steder gjorde nettopp dette: De lot seg forme i Kristi bilde, og inkarnerte evangeliet i sine konkrete, ofte alminnelige, liv. De gir oss håp. Herligheten vi får et glimt av i feiringen av Allehelgensdag og Kristi Kongefest mot slutten av det alminnelige kirkeår, viser oss målet vi er på vei mot.
Det alminnelige kirkeår er kanskje den mest utfordrende, men også den potensielt mest fruktbare tiden for oss moderne, vestlige mennesker. Vi drives av sensasjoner, av sterke inntrykk og intense opplevelser, av å klatre og oppnå ting, stadig nye, stadig bedre, stadig høyere opp og lengre frem. Mer, nå, med en gang! Vi har vanskelig for å slå oss til ro med usynlige vekstprosesser i det stille, ting vi ikke kan kontrollere eller måle. Tålmodighet og utholdenhet med det helt alminnelige, hverken toppen av lykke eller den dypeste elendighet, det ligger oss ofte fjernt. Derfor er det her vi har størst mulighet til å vokse.La oss i denne tiden be om at Den hellige ånd må gjøre oss til en evig gave for Gud, så vi får dele arvelodd med hans utvalgte: Maria, Josef, apostler, martyrer og alle de hellige!