“Hvem er du?” spør utsendingene fra Jerusalem Døperen i Johannesevangeliets første kapittel. Spørsmålet er ikke så åpent som det kan synes. Bakenfor ligger deres egne kategorier, forventninger, kanskje, de roller han kan tenkes å spille – for dem. “Er du Elia? Profeten?” Og hvis du ikke er noen av disse - “hvorfor døper du da?”
Reagerer vi ikke ofte slik? Når vi møter noen for første gang, leter vi spontant etter knagger å henge vedkommende på for å få ham eller henne til å passe inn i vårt eget univers. Vi vil gjerne tildele en eller annen av de roller som fremdeles er ledige i det stykket hvor vi selv enten har regi eller spiller hovedrollen – eller helst begge deler. Vi søker raskt det som kan temme det ukjente, gjøre det mindre farlig, mindre ulikt oss selv, mindre ukontrollerbart. Dette er en naturlig reaksjon. Ulempen med den er at vi lett kan gå glipp av et virkelig møte med den andre, fordi vi tolker ham eller henne inn i vår egen ramme, beholder kontrollen og slik egentlig bare møter oss selv.
På samme måte, er Jesus for Johannes «en dere ikke kjenner». «Jeg kjente ham ikke, men for at han skal bli åpenbart for Israel, er jeg kommet og døper med vann.» «Jeg kjente ham ikke. Men han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Ham du ser Ånden dalen ned over og bli hos, han er det som døper med Den hellige ånd.» Og likevel, gjennom hele første kapittel av Johannesevangeliet, prologen unntatt, er han den eneste det sies om at han ser Jesus. De to disiplene som følger etter Jesus på Døperens ord, ser hvor Jesus bor. Filip inviterer Natanel til å komme og se, men det er kun Johannes som ser Jesus. Og de titler han bruker for å utpeke ham, er ikke de vante kategoriene, de som folk spør etter. Han kaller ham ikke Messias, ikke Elia eller Profeten. «Se, Guds lam!» «Han er Guds Sønn.»
Johannes, Vitnet, er den som ser. Den andre som ser i dette kapitlet, er Jesus selv. «Kom og se!» sier Filip til Natanael. Men i neste setning, er det ikke Natanael, men Jesus som ser. Og hva ser han? Han ser Natanael. «Jesus så Natanael komme gående og sa: ‘Se, der er en sann israelitt, en mann uten svik.’ ‘Hvor kjenner du meg fra?’ spurte Natanael. Jesus svarte: ‘Jeg så deg før Filip ropte på deg, da du satt under fikentreet.’»
Jesus ser hvem Simon er, og hva han kan bli, hva han er kalt til å bli: “Du er Simon, sønn av Johannes. Du skal hete Peter.”
“Vi har funnet Messias!” sier Andreas til sin bror Simon. Også han kommer med sine kategorier. «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om», sier Filip til Natanael. Vi har funnet ham vi har ventet på, ham vi har søkt – løsningen på alle våre problemer! Det er så fort gjort. Vi ser – kanskje med rette – i vårt nye bekjentskap noe vi har lengtet etter, og forventer umiddelbart at vedkommende kommer til å oppfylle våre behov og drømmer. Vi tror allerede vi vet hvem han eller hun er. «Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn.»
Alternativt havner vårt nye bekjentskap i taperrollen, fordrevet av en eller annen fordom vi mener å ha belegg for: «Kan det komme noe godt fra Nasaret?»
Jesus ser på Simon og kaller ham «sønn av Johannes». Men han ser også at Simons opphav, hans bakgrunn, familie, hjemsted, oppvekst og tidligere liv ikke sier alt om ham. «Du skal hete Kefas.» Til tross for den grunnleggende funksjon alt dette har hatt i å forme Simons identitet og karakter, bor det mer i ham, et unikt potensiale bare Jesu kall kan hente frem.
Disiplene ser ikke. Ikke ennå. Ikke helt. De hører, de følger, og de blir hos Jesus. «De to disiplene hørte hva [Johannes] sa og fulgte etter Jesus.» «De ble hos ham hele den dagen.» Det er der det begynner, slik også Markus beskriver det i sitt evangelium: «Han kalte til seg dem han ville, og de kom til ham. Han pekte ut tolv, som han kalte apostler, for at de skulle være sammen med ham, for at han kunne sende dem ut for å forkynne og ha makt til å drive ut de onde åndene.»
Først går de med ham for å se hvor han bor. Men det er bare begynnelsen. «Du skal få se større ting enn dette.» «Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler gå opp og ned over Menneskesønnen.»
Å bli i stand til å møte – virkelig møte – den andre, den ukjente, tar tid. Jesus er Josefs sønn fra Nasaret. Han er Messias, han er den Moses og profetene skrev om. Men ikke slik disiplene forventet seg det. Deres definisjoner sa mer om dem enn om ham. Det tok tid før de virkelig kunne se.
Et virkelig møte krever også at jeg lar meg se, som Natanael. Det krever at jeg våger å møte det ukjente i meg selv, det som hindrer meg i å se den andre.
Å høre, å følge, å bli hos – alt dette er krevende. Men å la seg se... er kanskje det mest krevende av alt.
