De kristne menighetene som mottok Peters annet brev hadde ventet lenge. Apostlene og den første generasjonen, de som hadde kjent ham og de som hadde fått budskapet forkynt av øyenvitnene, begynte å forsvinne. Og Herren var ennå ikke kommet. De hadde levd i forventningen: Han kommer snart, snart skal alt fullbyrdes. Men nesten hundre år var gått, og de ventet fremdeles.
Guds folk hadde ventet siden Abraham, ventet på oppfyllelsen av løftet. De hadde bodd i landet som omreisende fremmede, før de endte opp i Egypt. De var blitt ført opp gjennom ørkenen og hadde fått innta landet, men hele tiden truet ytre fiender, og deres egen troløshet mot pakten forrådte dem til stadighet. Med Davids kongedømme så det ut til at målet var nådd. Gud hadde lovet ham en evig trone, kongedømmet og riket skulle bevares i hans slekt. Men også dette raste sammen. Jerusalem falt, templet ble ødelagt og deler av folket ble ført i eksil. Så vokste et nytt håp frem, håpet om en ny fremtid. De skulle komme hjem fra eksilet, byen og templet skulle bygges opp igjen, og drømmen om den fullkomne kongen, Herrens Salvede som skulle opprette det evige riket, ble til forventninger om Messias, han som skulle komme og skape sann fred.
Gud har ventet siden den kvelden i hagen, hvor han ropte på Adam og sa: ”Hvor er du?” – ventet på det samstemmige: ”Her er jeg!” fra en menneskehet forenet i ett og samme legeme.
Kjærligheten er tålmodig! (1 Kor 13,4)
 |
| Foto: Sr. Elisabeth OP |
- Sr. Ingeborg-Marie OP