St.
Dominikus ble født i Caleruega i Spania året 1170/73. Moren, den salige Johanna
av Aza ,var en meget god mor, med stor omsorg for sine tre sønner. Alle tre ble
presteviet. Dominikus utviklet alle de personlighetstrekk som moren ga ham. Han
hadde stor omsorg for sine medmennesker, spesielt for de fattige. Han bar også
preg av sin fars styrke og storsinnethet. Hans barndom forberedte ham til å
kunne bli en god leder og til å kunne bære ansvar. Samtidig begynte han tidlig
sine studier hos sin onkel som var prest og teolog ved universitet i Palencia.
Dette er et av verdens eldste universiteter etter Bologna, Paris og Lund i
Skåne. Dominikus ble korherre ved premonstratenserkapitlet i Osma og senere
viseprior. Premonstratenserne var en reformbevegelse av den augustinske
klostertradisjon. De fulgte den monastiske leveregel med faste tidebønner og
studier av Den hellige skrift. Stor vekt ble lagt på felleslivet. Her var det
Dominikus' kontemplative liv slo sine røtter og fant sin styrke, samt sitt
åndelige grunnlag for å gå inn i den nye forkynnelsesbevegelsen som senere ble
Prekebrødrenes Orden. Pater Simon Tugwell O.P. hevder at Dominikus aldri planla
å grunnlegge en orden men han leste tidens tegn, og man kan si at han «befriended» - ble venn med – en orden. Han gjorde andre
brennende for sin sak, nemlig å forkynne sannheten og, etter Pave Innocent
III's oppfordring, å forsøke å reformere Kirken i en turbulent tid. Han ville
gi sitt liv helt og fullt for sjelenes frelse.
Da
Dominikus begynte sin forkynnelse av evangeliet i Syd-Frankrike, hvor katarene
hadde sitt høysete, oppfordret paven i 1208 til korstog mot katarene. Dette ble
en blodig «hellig krig», som varte til ca. tre år etter Dominikus'
død. Han var selv aldri en del av denne krigen. Han fulgte ikke Kirkens
tankegang i å gå fra hellig forkynnelse til «hellig krig». Problemet
var ikke at han ikke kunne gå med på korstoget, spørsmålet var heller hvordan
han levde med det og likevel fortsatte sin forkynnelse på sin måte. Det ble en
indre åndelig reise for ham, en dyp åndelig utvikling gjennom lidelse, og
Dominikus var en av de få som klarte å ta inn i hus eller gjestegiverier for å
forkynne den sanne tro. Han var der hvor folk var, han lyttet til dem til de
sene nattetimer og viste dem respekt og omsorg. Han var en forståelsesfull mann
med stor innlevelsesevne. Han knyttet vennskap med likesinnede, og der fant han
de første brødrene som fulgte ham. Han brukte nattetimene til bønn for
syndernes omvendelse. Synderne her var ikke bare heretikerne, men de som
kjempet mot vantro med sverd. Han anså ikke minst seg selv som en synder. Han
led fryktelig fordi han selv hadde en annen innstilling.
Man kan si at han leste tidens tegn. Dette krevde studier, og han ble utdannet til å bli en god teolog og fikk en utmerket utdannelse til å bli høyere geistlig. Tre ganger takket han nei til å bli biskop. Hans lyttende og vennlige holdning skapte en ny type forkynnelse. Den var ikke belærende, men i første omgang åpenhet for å forstå dem han møtte. Han krevde at alle som fulgte ham skulle tilegne seg en solid teologisk utdannelse, nettopp for å ha et solid utgangspunkt i disse viktige debattene. Han var en evangeliets mann, en Kirkens mann.
Under
denne « hellige krigen » reiste han ofte hjem til Osma. Man vet ikke
så meget om ham i disse vanskelige årene bortsett fra at han, sammen med sin
Biskop fra Osma, Diego, hadde grunnlagt et kloster for kvinner som omvendte seg
og ønsket å følge i hans fotspor. Det var i 1206. Disse kvinnene levde først
som nonner etter cistersiensernes regel og de var bofaste. Biskop Diego døde i 1207,
og Dominikus overtok ansvaret for disse kvinnene, og ga dem etterhvert
Augustins regel som han selv levde etter. Klosteret Notre Dame de Prouilhe ble Ordenens første kloster og sentrum for
det man senere kalte «La Sainte
Prédication de Prouilhe», «Den hellige forkynnelse i Prouilhe».
De første brødrene bodde der og gikk ut derfra. Når Dominikus kom hjem fra sine
reiser pleide han å vekke nonnene, om det så var midt på natten, og dele et
krus vin med dem idet han delte sine apostoliske bekymringer. Således har
nonnene alltid sett som sin oppgave å be for sine brødre. Dominikus bragte søstrene
gaver, som f.eks. bestikk i tre, hvilket det har vært en tradisjon hos nonnene
å bruke frem til nyere tid.
I
1216, da Prekebrødrenes Orden ble offentlig godkjent av pave Honorius IV som en
universell orden ,ble selvfølgelig også nonnene helt intergrert som fulle
medlemmer av Ordenen, direkte under Ordensgeneralen. På sett og vis ble de
Ordenens hjerte.
I
dag snakker vi om Den dominikanske familie som omfatter brødre, nonner, legdominikanere
og apostoliske søstre. Sammen utgjør vi en felles forkynnelse. Fullt og helt
søker brødre og søstre å oppnå den fullkomne kjærlighet og å gi sine liv for
sjelenes frelse, til verdens ytterste grenser.
Under
helligkåringsprosessen i 1234 uttalte pave Gregor IX om St. Dominikus:
«Jeg
kjenner ham som en mann som helhjertet levde det apostoliske liv, og det er
ingen tvil om at han i himmelen har samme del i herligheten som apostlene selv.»
