Hva er likheten mellom et
kontemplativt kloster og en barnestøvel på en stubbe i skogen?At begge deler er litt pussige fenomener, noe som virker litt malplassert, noe som kan få forbipasserende til å smile, undre seg, finne på mer eller mindre fantasifulle forklaringer på hvorfor de er der de er...?
Sammenligningen kan virke litt søkt, men sannheten er at støvelen på stubben kan bidra med noen innsikter som kan kaste lys over klosterlivet.
At støvelen befinner seg i skogen i det hele tatt, vitner om at noen en gang har gått forbi det stedet hvor den står, og mistet eller satt den igjen der. At det er en barnestøvel tyder på at det var enten et barn eller noen med tilknytning til et barn. Støvelen peker altså, ved sitt blotte nærvær, bort fra seg selv, mot en annen, en hendelse. Slik er det også med et kontemplativt kloster. Det vitner om at Herren en gang gikk forbi og fikk se en kvinne eller en mann, flere kvinner eller menn, og kalte dem til å følge seg i et liv i fellesskap, i sølibat, fattigdom og lydighet, et liv i bønn og lovprisning. Det vitner også om at disse kvinner eller menn ble så grepet av ham at de tok imot invitasjonen og fulgte ham inn på den veien han viste dem. Det vitner om at hans kjærlighet og trofasthet er sterke nok til å bevare dem i sitt kall.
Støvelen på stubben kan også være et tegn på noe annet. Kanskje har noen funnet den på veien og satt den på stubben i håp om at den som mistet den skal komme tilbake og hente den. På stubben er støvelen synlig og lett å finne. Også det kontemplative klosterliv vitner om et slikt håp, håpet om at han som en gang gikk forbi skal komme igjen i herlighet og gjenopprette alt, samle til ett og bringe hjem alle dem som var mistet, som hadde kommet bort. Både sølibatet og felleslivet er bærere av denne eskatologiske dimensjon. Sølibatet minner oss om den forventning som preget den tidlige kristne kirke om at Herren snart skulle komme igjen, og blir et tegn på vår forventning om en tilværelse hvor Gud skal være alt i alle, og vi skal være forenet i Gud, hvor man ikke lenger "tar til ekte eller blir tatt til ekte". Felleslivet, hvor forskjellige personer kalles sammen til å leve i enhet, i og av Guds kjærlighet, skal være en slags lignelse om denne tilværelse.
En by som ligger på et fjell, eller en støvel på en stubbe, kan ikke skjules. Til tross for at den bare står der, tilsynelatende nokså unyttig, litt utsatt, merkelig eller malplassert, vitner den om større og dypere ting for dem som har øyne å se med og hjerter som kan forstå.
Det er ingen tale og ingen ord. Stemmene kan ikke høres.
Men de når ut over hele jorden, ordene når dit verden ender.
(Salme 19,4-5)
