I fire uker har vi gjort vårt beste for å svare på invitasjonen: «Vend om og tro på evangeliet!» For de fleste av oss vil det sannsynligvis også ha vært fire uker hvor vi på en eller annen måte – eller flere – har fått erfare at vi «er støv og skal vende tilbake til støv».
Denne erfaringen åpner oss for den siste delen av fastetiden, pasjonstiden: crescendoet som leder opp til det liturgiske års klimaks i den stille uke og påskens triduum. Den gjør det klart for oss på en helt konkret og inkarnert måte at vi ikke kan frelse oss selv. Våre gode forsetter har ofte kort holdbarhetstid, kreftene strekker ikke til når vi øser av egne reserver, viljen trekkes i så mange ulike retninger, og om ikke annet kjenner vi på at vi er begrensede av tid og rom. Vi trenger denne årlige påminnelsen om at frelsen ligger i å ta imot Kristi liv og la ham leve sitt påskemysterium i oss.
Derfor vender vi i den siste delen av fastetiden blikket bort fra oss selv og vår egen askese, og retter det direkte mot dette mysterium som vi snart skal feire. Begge deler er nødvendig. Hvis vi ikke av og til erfarer vår svakhet, sklir vi lett inn i illusjonen om at vi egentlig kan greie oss på egen hånd, og mysteriet mister sin kraft – ikke i seg selv, men for oss, fordi vi ikke lenger søker kraft der.
Kontemplasjonen av påskemysteriet, Kristi selvhengivende kjærlighet, vekker i oss et ekko av askeonsdags oppfordring: «Vend om og tro på evangeliet!» «Vend blikket bort fra deg selv og dine egne fremskritt eller fall, vend deg mot meg, og se hvor høyt jeg elsker deg, hvor langt jeg er villig til å gå i min kjærlighet til deg, du som er støv og skal vende tilbake til støv. Kom til meg, følg meg, og jeg vil gi deg mitt liv som en kilde i ditt indre – av støvet skal du da gjenoppstå, slik jeg er oppstanden.»
