Alle hellige dominikanere

7. november er festen for alle hellige dominikanere – «men and women of Faith and Letters, contemplatives and missionaries, martyrs and apostles of charity, who took God's caress and tenderness everywhere, enriching the Church and showing new possibilities to incarnate the Gospel, through preaching, witness and charity» – som pave Frans beskrev dem under audiensen med deltagerne på Ordenens generalkapittel i august.

Det er også i dag nøyaktig ett år siden vi innledet feiringen av Dominikanerordenens 800-årsjubileum. Et jubileum er, som paven ofte har sagt, en anledning både til å minnes fortiden med takknemlighet og til å se mot fremtiden med håp, samt å stille seg selv spørsmålet: Hvor går veien videre? Hvordan kan vi fortsette den misjon våre brødre og søstre gav sine liv for å tjene? Hva har den dominikanske familie å bringe dagens mennesker?

Svaret på det siste spørsmålet vil, først som sist, være: Bare det ene de selv har mottatt og lever av: Evangeliet om Jesus Kristus. «Sølv eller gull har jeg ikke, men det jeg har, vil jeg gi deg. I Jesu Kristi nasareerens navn: Reis deg og gå!» (Apg. 3,6).

Det er imidlertid noen aspekter ved den dominikanske tradisjon som virker særlig i takt med tidens tegn, i alle fall sett fra det lille hjørnet av verden Groruddalen er:

Skapelse og inkarnasjon

Dominikanerordenen sprang ut av st. Dominikus' forkynnelse til katarene i Sør-Frankrike. Katar-

bevegelsen var en gnostisk sekt, som mente at materien var ond og fornektet at den gode Gud kunne ha skapt den materielle verden. Frelsen var således å bli befridd fra sin kroppslige tilstand. I motsetning til dette, fastholdt Dominikus og hans brødre og søstre at det kun finnes én Gud, som er god og som, da han hadde skapt verden – alt synlig såvel som det usynlige – så på den og fant den ikke bare god, men overmåte god (1. Mos. 1,31). Og hva mer er: Den samme Gud vek ikke unna å inkarneres, bli menneske av kjøtt og blod, for å frelse mennesker av kjøtt og blod. Jesus er virkelig sann Gud og sant menneske. Menneskekroppen er ment å være et tempel for Guds Ånd.

I en verden hvor det kreves stadig fornyet innsats for å verne om skaperverket, ikke utnytte det, i samfunn hvor bruk-og-kast-kulturen dominerer, trenger vi ikke noen som kan minne om at hele skaperverket er en Guds gave vi har fått å forvalte til beste for alle? At det er en åpenbaring av Guds skaperkraft og herlighet?

I en verden hvor menneskekroppen på så mange måter misbrukes, utnyttes, tråkkes ned og foraktes, enten av andre eller av en selv, trenger vi ikke en stadig påminnelse om dens egentlige verdighet og dens dypeste kall – at også menneskets kropp er kalt til å få del i Guds herlighet?

Barmhjertighet og sannhet

De første nonnene i Dominikanerordenen beskrives i kildene som kvinner som var blitt omvendt og hadde forlatt katarenes lære. Kanskje kan vi tillate oss å (ny)tolke denne omvendelsen som et symbol på å oppgi forsøket på å leve som «rene» (katharoi) og «perfekte», for å bli frigjort fra kroppen og verden, og en innsikt i det mysterium at det er ved Guds barmhjertighet vi frelses og frigjøres, som hele mennesker, for å leve som hele mennesker. En dominikanerinne – eller en dominikaner – er en som lever av Guds og sine søstres og brødres barmhjertighet. Det er det vi ber om når vi skal avlegge løfter. Barmhjertigheten er i sentrum av vårt liv og vår forkynnelse.

Sannhet – veritas – er kanskje den mest kjente av Ordenens deviser, men samtidig et begrep som ofte lider under dårlige kår i store deler av dagens verden. Enten fordi man har mistet troen på at noe slikt eksisterer, eller fordi begrepet misbrukes som et påskudd for å øve vold. Kan dominikanerne gjøre verden en tjeneste ved å være menn og kvinner som ennå våger å snakke om sannhet, som våger å stille spørsmålet «hva er sannhet?» og tenke rundt det; som kanskje kan klare å vise at sannhet ikke trenger å være noe negativt, men kan være vakker, god, frigjørende, ja, til og med barmhjertig – fordi Sannheten først og fremst ikke er en masse ord og  begreper, men en person, han som sa: «Jeg er veien, sannheten og livet» (Joh. 14,6)? Kan vi være menn og kvinner som våger å snakke sant om livet, selv om de mer komplekse og kompliserte sidene ved det, til og med når vi ikke selv har alle svarene?

Fellesskap – dialog og enhet i mangfold

Fellesskap er en av de fire søylene et dominikansk liv hviler på. Å være dominikaner er å leve i fellesskap. Det er også meget klart uttrykt i Augustins Regel, som de første brødrene valgte som Ordenens regel: Den første grunn til at vi er samlet er for å være ett hjerte og en sjel i Gud (RA 1,3).

Samtidig uttrykker regelen klart et annet viktig dominikansk prinsipp: Vi er ikke like, så alle skal få de trenger (RA 1,4). Ingen uniformering, med andre ord, men hensyn til hver enkelts unike person og egenart. Ordenens styreform er demokratisk, og alle skal få rom til uttrykke seg og være med på å ta beslutninger. Gud taler gjennom våre brødre og søstre. Dialog er derfor sentralt i Ordenens liv. Også i våre møter med andre, med dem som er annerledes, er dialogen til stede helt fra Ordenens begynnelse. Det fortelles at gnisten til Dominikus' forkynnelse ble tent da han møtte en vertshusholder i Toulouse som tilhørte katarbevegelsen. Dominikus diskuterte med ham hele natten, og endte med å overbevise ham. Det var gjennom ovebevisende argumentasjon han ønsket at brødrene skulle vinne katarer for Kristus, ikke ved vold. Det var også grunnen til at han sendte dem for å studere. Studiene, så vel som felleslivet i Ordenens tradisjon, former oss forhåpentligvis til å kunne forstå ulike tankesett og kunne føre en samtale med annerledes tenkende og troende, uten å miste vår identitet. Kan den dominikanske familie bli og være et levende tegn for verden på sann enhet i mangfold, eller i det minste et tegn som peker hen mot et slikt ideal, mot en vei å gå?

«Foruten troens glød, som kreves av en god forkynner, hadde prekebrødrene en stor evne til å tilpasse sin forkynnelse til tiden de levde i,» skrev p. Henri-Dominique Lacordaire O.P. i sin bok om gjenopprettelsen av Prekebrødrenes Orden i Frankrike (oversettelse Tidebønneboken). Måtte dette også gjelde dagens og fremtidens prekebrødre og -søstre, og måtte følgende ord fra samme bok også kunne sies om dem: «Kort sagt, de elsket Gud, de elsket ham virkelig, de elsket ham over alle ting; de elsket sin neste som seg selv og mer enn seg selv.»

Alle hellige dominikanere og dominikanerinner, be for oss!