Fyrtårn. Profeti. Eskatologisk tegn.
Ord som ofte brukes når vi snakker om hva klosterlivets rolle er. Det er store ord. Ord som noen ganger kan virke som en litt for stor drakt de dagene du svømmer rundt og føler deg like lysende som en muggen oppvaskklut - dager hvor du må minne deg selv om at målet er fullkommen kjærlighet, ikke fullkommen kjølighet, og at løftene gjaldt kyskhet, lydighet og fattigdom, ikke kyniskhet, lynraskhet og "late-som". Når alt kommer til alt, må man ikke ha ganske god fantasi for å se et tegn på Guds rike i en hverdag full av helt vanlige ting, i beste fall utført i kjærlig tjenestes ånd, i verste fall bare kalddusjer eller mislykkede forsøk på å få et selvhevdende hode over vannet?
Heldigvis har Jesus god fantasi. Vi ser det i de mange lignelsene gjengitt i evangeliene. "Himmelriket kan sammenlignes med..." Og det er de mest dagligdagse realiteter, små ting, som får fylle rollene i himmelske fortellinger: surdeig som får brøddeigen til å heve, en bonde som går ut for å så, et frø som vokser og blir til et tre. Det er ting som ikke er der de skal være, slik som de skal være: en bortkommen sau, en forsvunnet mynt, gamle vinsekker som sprekker.
Kvelden før han led, tok Jesus ganske alminnelig brød og vin og gjorde dem til formidlere av sitt eget nærvær, til sitt legeme og blod. Dagen etter ble det ultimate nederlaget den ultimate seier. Hvis vi overgir oss selv i hans hender, kan han gjøre vår hverdagslige tilværelse gjenommskinnelig for det guddommelige. Kanskje ikke alltid for oss selv, men i alle fall for dem han sender oss til.
Heldigvis har Jesus god fantasi. Vi ser det i de mange lignelsene gjengitt i evangeliene. "Himmelriket kan sammenlignes med..." Og det er de mest dagligdagse realiteter, små ting, som får fylle rollene i himmelske fortellinger: surdeig som får brøddeigen til å heve, en bonde som går ut for å så, et frø som vokser og blir til et tre. Det er ting som ikke er der de skal være, slik som de skal være: en bortkommen sau, en forsvunnet mynt, gamle vinsekker som sprekker.
Kvelden før han led, tok Jesus ganske alminnelig brød og vin og gjorde dem til formidlere av sitt eget nærvær, til sitt legeme og blod. Dagen etter ble det ultimate nederlaget den ultimate seier. Hvis vi overgir oss selv i hans hender, kan han gjøre vår hverdagslige tilværelse gjenommskinnelig for det guddommelige. Kanskje ikke alltid for oss selv, men i alle fall for dem han sender oss til.
For Gud, som sa: "Lys skal stråle fram fra mørket", han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse frem. Men vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være fra Gud og ikke fra oss selv.
(2. Kor. 4,6-7)
