Allerede som student i Palencia, solgte Dominikus sine bøker for å skaffe mat til de sultende, grepet av medlidenhet og barmhjertighet med dem. Senere skulle hans omsorg for mennesker som led under det dualistiske verdensbildet til katarbevegelsen lede til at han hengav seg helt til forkynnelsen av Evangeliet. Hans første etterfølger som Generalmagister for Ordenen, Jordan av Sachsen, beskriver ham slik:
Dominikus var så rettskaffen i sin ferd, så glødende i sin fromhet at det var helt klart at han var et ærens og nådens kar. Han var meget likevektig, unntagen når hans medfølelse og barmhjertighet overveldet ham. Og siden glede i hjertet gjør ansiktet vennlig, viste han det indre menneskes fredsfylde ved den godhet og glede som lyste av hans ansikt.
Overalt viste han seg i ord og gjerning som en evangeliets mann. Om dagen var ingen mer omgjengelig og munter i samvær med brødrene og ledsagere. Om natten var ingen mer ivrig og utholdende til å våke og be. Han talte nesten bare med Gud, det vil si i bønn, eller om Gud, og dette la han sine brødre på hjerte.
Ofte rettet han også en spesiell bønn til Gud om at han nådig måtte gi ham en sann nestekjærlighet, som virker til menneskenes frelse. For han mente at han virkelig ville bli et lem på Kristi legeme først når han satte alle krefter inn for å vinne sjeler, slik som alles Frelser Herren Jesus helt ofret seg for vår frelse. Og i samsvar med den plan Gud lenge hadde hatt, innstiftet han derfor Prekebrødrenes orden.
(Fra Libellus, en liten bok om Prekebrødrenes Ordens opprinnelse)