A festival is a sign of heaven. It symbolises our deepest aspiration
- an experience of total communion.
(Jean Vanier, Community and Growth, London: Darton, Longman, and Todd, 2nd revised edition, 1989)
Lik mai måned, er august for oss en tid med mange fester og feiringer. Allerede i slutten av juli feirer vi Olsok, deretter følger Herrens forklarelse, St. Dominikus, og Marias opptagelse i himmelen, bare for å nevne noen av de liturgiske høydepunktene.
Kirken feirer i år et jubelår viet barmhjertigheten, Dominikanerordenen feirer 800 år... og det er blitt sagt at vi på Lunden har en spesiell karisma for å feire...
Det betyr ikke at livet alltid er en fest. Tvert imot. Det er tid og rom både for fest og faste. Men det er nettopp fordi livet ikke alltid er en fest at vi trenger festene. Vi trenger å feire for å minne oss selv om at lyset har seiret over mørket, livet over døden, kjærligheten over hat og vold. Vi trenger å holde levende troen på og håpet om det evige gjestebud. Feiringen minner oss om at vi allerede kan nyte de første frukter av den høst som skal komme, den som hele skapningen sukker og stønner etter som i fødselsrier (jfr. Rom. 8,22 - 23), slik Israelsfolket kunne holde påske og spise av det Lovede Lands grøde til tross for at de ennå ikke hadde intatt det (jfr. Jos. 5,10 - 11).
Å feire begivenheter er å minnes Guds velgjerninger, utdype og styrke deres betydning for oss.
Å feire hverandre er et uttrykk for kjærlighet: å løfte hverandre frem og vise at vi setter pris på hverandre.
Sann feiring er noe annet enn overflatiske overdrivelser eller virkelighetsflukt. Det er et tegn på og en foregripelse av himmelen. Sann feiring har, i et slik perspektiv, en sakramental karakter. Det er heller ikke for ingenting at sakramentene selv omtales som noe vi feirer. Rolheiser skriver: "Occasionally we do succeed and we genuinely celebrate: we join others and feel ourselves being widened and made larger, in community, in playfulness, in love."
I blant kan vi av, ulike grunner, finne det vanskelig å delta fullt ut i en fest.
Noen ganger kan vi oppdage at vi står som den eldre broren til det hjemkomne sønnen, bitre og uforsonlige utenfor huset, hvor vi nekter å gå inn til festgleden fordi vi ikke kan forsone oss, akseptere det gode som blir andre til del, eller ikke er i stand til å ta imot det gode som blir oss selv til del: "Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt..." (Luk. 15,31).
Ronald Rolheiser OMI hevder in sin bok Prayer: our deepest longing at "[t]he main reason we find it so difficult to truly celebrate is that we lack the capacity to genuinely enjoy, to simply take life, pleasure, and love as a gift from God pure and simple." (Cincinnati: Fransiscan Media, 2013).
Andre ganger er det dype spørsmål som tynger oss. Kan vi i det hele tatt feire, når vi vet at så mange mennesker lever i dyp fattigdom, er på flukt, misbrukes og undertrykkes, når vi ser hvordan verden i så stor grad preges av vold, av krefter som kjemper mot nettopp "an experience of total communion"?
Broder Roger, grunnleggeren av fellesskapet i Taizé svarte på dette spørsmålet fra en ungdom allerede for nesten 50 år siden:
Broder Roger, grunnleggeren av fellesskapet i Taizé svarte på dette spørsmålet fra en ungdom allerede for nesten 50 år siden:
Skulle vi, i vår tørst etter en mer rettferdig verden, rett og slett gi avkall på den festens ånd som er gitt alle kristne? Da ville vi ikke ha annet igjen å gjøre enn å bøye nakken under mismodighetens åk og tilby hele verden vår egen tristesse.
Hindrer den indre feiringen oss i å gå inn i kampen for rettferdighet? Tvert imot. Denne feiringen er noe helt annet enn en forbigående eufori. Kristus vekker den i menn og kvinner som er seg fullt bevisst verdens situasjon, og i stand til å konfrontere de alvorligste hendelser. Men disse menneskene kjenner også i seg selv de samme trang til makt og dominans de ser er opphav til krig og urettferdighet i verden. De vet at kampen begynner i dem selv, slik at de ikke, uten å merke det, skulle havne på parti med undertrykkerne. Slik blir selve kampen en feiring: feiringen av kampen for at Kristus skal være og forbli vår første kjærlighet, feiringen av kampen for å reise de undertrykte opp.
(Que ta fête soit sans fin, Taizé: Les Presses de Taizé, 1972; oversatt fra fransk)
Sann feiring er noe annet enn overflatiske overdrivelser eller virkelighetsflukt. Det er et tegn på og en foregripelse av himmelen. Sann feiring har, i et slik perspektiv, en sakramental karakter. Det er heller ikke for ingenting at sakramentene selv omtales som noe vi feirer. Rolheiser skriver: "Occasionally we do succeed and we genuinely celebrate: we join others and feel ourselves being widened and made larger, in community, in playfulness, in love."
Det kan dreie seg om enkle gleder og begrensede midler, men slike feiringer åpner oss for det gode, sanne og skjønne, og holder håpets flamme levende mens vi venter og vandrer.
Himmelriket kan sammenlignes med en konge som skulle holde bryllup for sønnen sin. Han sendte tjenerne sine til de innbudte og ba dem komme til bryllupet. […] "Festmåltidet har jeg gjort i stand, oksene og gjøkalvene er slaktet, og alt er ferdig. Kom til bryllupet!"
(Matt. 22,2-4)
