Evige Treenighet! O Guddom!
Jeg smakte og så med forstandens lys, i ditt lys skuet jeg ned i ditt svimlende dyp og så hvor din skapning er herlig. Derfor hyllet jeg meg i deg som i en kledning, og jeg så at jeg skal bli ditt bilde: For du, evige Fader, skjenker meg av din kraft og din visdom, den visdom som din enbårne Sønn eier. Og Den hellige ånd som utgår fra deg, Fader, og fra din Sønn, har gitt meg kraften til å ville, så jeg evner å elske.
For du, evige Treenighet, er Skaperen og jeg er skapningen. Da du gjenskapte meg ved din enbårne Sønns blod, åpnet du mine øyne, derfor kjenner jeg den kjærlighet du har fattet til din herlige skapning.
Avgrunn! Evige Treenighet! Evige Guddom! Bunnløse hav! Hva større kan du gi meg enn deg selv? Du er ilden som alltid brenner, men aldri slukner. Du er ilden som fortærer all egenkjærlighet. Du er ilden som smelter våre tilfrosne hjerter, som opplyser sinnene med ditt lys, det lys hvor jeg fikk skue din sannhet. I dette lys ser jeg ditt bilde, du høyeste, du ufattelige, du salige gode, skjønnhet over all skjønnhet, visdom over all visdom. For du er selv visdommen, du er englers føde, og i flammende kjærlighet gir du deg selv til menneskene.
Evige Sannhet, ikle meg deg selv, så jeg kan leve dette liv i sann lydighet og i troens lys.
Å, evige Treenighet!
(Katarina av Siena, fra Dialogen 167, oversettelse: Karin Gullerud Johansen OP, hentet fra Bønnebok for den katolske Kirke)