Herrens Bebudelse er Lunden klosters patronatsfest. Vanligvis feires den 25. mars, men legges i år til mandag etter oktavdagen for påske fordi 25. mars falt i den stille uke. Klosteret er viet Maria Bebudelse, som festen het før kalenderreformen, og dette mysteriet var sentralt for Marie Knudtzon, legdominikanerinnen som ivret for grunnleggelsen av klosteret og blant annet skaffet til veie eiendommen på Lunden. Klosteret skulle være et sted hvor man alltid sa "ja" til Guds vilje, slik Maria gjorde det, for verdens frelse. Det er også en ekstra glede i et økumenisk perspektiv at denne festen også er bevart i den lutherske tradisjonen, slik at den feires også i Den Norske Kirke.
Høytiden for Herrens Bebudelse har mange aspekter og kan betraktes fra mange vinkler.
Messens lesninger taler både om Kristi lydighet til Faderen og om Marias lydighet: I det Kristus trer inn i verden, sier han: "Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje", og Maria svarer engelen: "Se, jeg er Herrens tjenerinne; det skje meg etter ditt ord."
Det er denne lydigheten vi søker å virkeliggjøre i våre egne liv gjennom vårt lydighetsløfte - det eneste løftet som er eksplisitt uttrykt i vårt dominikanske løfteformular, og som bærer i seg det andre vi lover: kyskhet i sølibat og evangelisk fattigdom. Det er ikke en blind, militær, infantil, slave-lydighet, men en påske-lydighet: den åpne og lydhøre innstilling i et hjerte som elsker og som stoler på at det er elsket i den grad at det er fritt til å slippe sine egne ambisjoner og være helt vendt mot den andre, mot det som blir til beste for alle. Lydigheten er imidlertid også et middel for å nå denne hjertets frihet. Gjennom sann lydighet formes Kristus i oss. Gjennom at vi trofast lytter og handler etter det vi hører, frigjøres stadig dypere sjikt i oss slik at han kan ta bolig der. Dette gjør lydigheten så verdifull å leve, selv om enhver fødsel skjer i smerte, selv om korset er den eneste vei til oppstandelsen.
.jpg)
Fr. Christophe Lebreton OCSO, en av munkene i klosteret i Thibirine i Algerie, som ble bortført og drept for 20 år siden, skrev i en preken til Herrens Bebudelse i 1990:
Engelen sier: "Vær hilset - gled deg - du som er elsket av Gud!" Og Maria tar imot, samtykker til denne brennende glede: "Her er jeg". Hennes bevissthet har intet annet innhold: Jeg er elsket... og utenfor Guds kjærlige blikk, er jeg intet. […] Ydmykheten alene kan kjenne Guds gave uten å holde noe av den tilbake for seg selv. Før han gir sin ydmyke tjenerinne en oppgave: du skal bli med barn og få en sønn... betrakter Gud Maria og Maria aksepterer alt det et slikt kjærlig blikk fordrer.
Gud trenger ikke et redskap, men en hjelper, en vis-à-vis. Gud ønsker en frihet som er i stand til å vie seg til hans vilje. Maria betraktes av Gud for sin egen skyld og det er fordi hun tar imot med hele seg, som kvinne, jomfru og troende, dette Blikk som ønsker at hun skal være uplettet og hellig og fullkomment vakker, at hun kan svare: "Her er jeg... " og gi sitt samtykke til Gud Faders personlige handling, idet han føder sin elskede Sønn i henne... for oss.
(Oversatt fra fransk, fra Adorateurs dans le souffle, Editions de Bellefontaine, 2009)
Det minner om pave Frans' ord til seminarister og noviser i Roma i juli 2013:
In calling you God says to you: "You are important to me, I love you, I am counting on you". Jesus says this to each one of us! Joy is born from that! The joy of the moment in which Jesus looked at me. Understanding and hearing this is the secret of our joy. Feeling loved by God, feeling that for him we are not numbers but people; and we know that it is he who is calling us.
Våger vi å møte Guds kjærlige blikk - og besvare det ved å følge hans kall?