Bønn for de syke

Fordi klosteret på Lunden ble grunnlagt fra Lourdes, et sted tusenvis av syke hvert år reiser til med håp om helbredelse eller ny styrke og nåde til å leve med sin sykdom, bærer vi med oss et spesielt kall til å be for de syke.

Evangeliene beskriver mange ganger hvordan Jesus fikk inderlig medfølelse med de syke og helbredet dem.
Tegnene på at Guds rike var kommet nær i Jesus, var nettopp at "blinde ser, lamme går, spedalske renses, døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for de fattige" (Luk. 7,22). Gud ønsker ikke sykdom og lidelse. Likevel er dette realiteter ingen går gjennom livet uten å møte før eller siden, på en eller annen måte. Hvorfor, er et mysterium, akkurat som det er et mysterium hvorfor noen blir friske og andre ikke. Det vi i alle tilfelle kan gjøre, er å bære smerten sammen med de lidende frem for Gud.

St. Dominikus var enestående som far og trøster for de syke og alle som ble utsatt for prøvelser (jfr. hellig-kåringsprosessen i Bologna) og han bar synderne, de ulykkelige og de lidende i sin medlidenhets innerste helligdom (jfr. Jordan av Sachsens Libellus om Prekebrødre-ordenens opprinnelse 12). Forbønnen for de syke og lidende er således en av de måter vi viderefører Dominikus’ karisme på. Den inderlige medfølelse Jesus og Dominikus hadde for de syke skal også være vår.

Tankene går til kvinnen Jesus møtte i traktene omkring Tyros og Sidon (Matt. 15,21 - 28; Mark. 7,24 - 30), hun som utrettelig gikk i forbønn for sin plagede datter - og som til og med identifiserte seg med hundene under bordet. Dominikanerne - Domini canes - Herrens hunder, kan de ikke se i henne en gjenspeiling av sitt kall og bli inspirert til følge hennes eksempel?

Send oss gjerne dine forbønnsintensjoner.

 Se e-postadresse øverst til høyre på siden.