Siden begynnelsen, har
bønn og engasjement for å søke enhet mellom alle kristne vært en hjertesak for
nonnene på Lunden, og mange av de søstrene som er kommet hit har båret med seg og
vært båret av denne intensjonen og dette kallet.
I sin apostoliske formaning
Vita Consecrata, pekte pave Johannes Paul II på det økumeniske
kall alle ordenssamfunn har del i, og den særlige misjon de kontemplative klostrene
har:
Siden omvendelse og bønn er økumenikkens sjel, har institutter for gudviet liv og ordenssamfunn viet apostolisk liv en spesiell plikt til å fostre dette engasjementet.
[…] Jeg betror på en særlig måte de kontemplative klostrene den oppgave det er å leve åndelig økumenikk, i bønn, hjertets omvendelse og nestekjærlighet. Jeg oppfordrer dem derfor til å være nærværende overalt hvor kristne av ulike konfesjoner lever side ved side, slik at deres fullstendige hengivelse til "det ene nødvendige" (Luk. 10,42) - tilbedelsen av Gud og bønnen for verdens frelse, samt vitnesbyrdet i deres evangeliske liv preget av de ulike tradisjoner og karismer - kan inspirere alle til å forbli i den enhet Jesus ønsket og ba Faderen om for sine disipler, en enhet i Treenighetens bilde. (Vita Consecrata 100 - 101)
Man kan si at et kall
til å be for og å aktivt søke enhet så å si er iboende i den monastiske
tradisjonen. Ordet munk kommer fra det greske monachos, avledet av monos, som betyr én. Det var naturligvis
knyttet til at munkene var eneboere og levde alene, at de levde i sølibat og
derfor var "ene", men også at det monastiske liv skal lede munken til å bli én, til å bli hel.
Munkens - eller nonnens - person skal "forenes" og bli ett, i seg selv, med Gud og med andre
mennesker. Den daglige omvendelse den monastiske livsform legger til rette
for, skaper grobunn for denne prosessen. Etter hvert som man blir mer og mer forenet med
Kristus, og i kontemplasjonen blir formet mer og mer etter hans bilde, tar man også på en
stadig dypere måte del i hans selvhengivelse "for å samle til ett alle Guds barn som var
spredt omkring" (Joh. 11,52).
Det er da også meget passende at en av vernehelgnene for kristen
enhet og økumenikk er en kontemplativ nonne, den salige trappistnonnen Maria Gabriella
Sagheddu.
Forøvrig er det også noe
genuint dominikansk ved dette kallet til å be og arbeide for enhet.
Enheten er sentral både
for Augustin, hvis regel vi følger, og for Dominikus, vår grunnlegger. Augustins Regel, som Dominikus levde etter allerede mens han var
kannik i Osma, åpner nettopp med å minne oss om at "den første grunn til at vi er samlet til ett er
at vi skal bo sammen i enighet og at vi skal søke Gud med ett hjerte og ett
sinn" (RA 1).
Enheten og samholdet i den første menigheten i
Jerusalem (jfr. Apg. 2,42-47 og 4,32-35) var fra starten av et dominikansk ideal. Også Ordenens fremste
kvinnelige helgen, Katarina av Siena, har Kirkens enhet som en av sine fremste
hovedanliggender.
Her er det ikke snakk om uniformitet, ei heller om reduksjon til minste felles
multiplum. Det er enhet i mangfold, diversitet i kjærlighet, med sannheten som felles
base og felles mål. Skulle ikke dette idealet også omfatte ønsket om enhet mellom "alle som er døpt til
Kristus, og har kledd seg i Kristus" (jfr. Gal. 3,27), ønsket om å se synlig virkeliggjort den sannhet
at vi "er alle ett i Kristus Jesus." (Gal. 3,28)?
Våre konstitusjoner (LCM) sier at ved å gi sine
liv, bygger søstrene Guds Kirke, først i sitt eget kloster "ved å ha ett og samme
sinnelag gjennom lydigheten, ved å være forenet i en høyere kjærlighet
gjennom et liv i kyskhet og nært avhengige av hverandre ved fattigdommen" (LCM 3,2). Fra klosteret skal denne
enheten spre seg som ringer i vannet, ut i den større sammenhengen (LCM 2,1 og 14).
I Jesu
yppersteprestelige bønn i Joh. 17, ber han om at vi må være ett "for at verden skal tro". Enheten er et vitnesbyrd, og engasjementet for
enhet blir således et ledd i forkynnelsen - den sancta praedicatio vi som
dominikanerinner er en del av.
Når Jesus ber for sine, ber han om at de må være
ett som han og Faderen er ett. Kristen enhet er, slik det står i utdraget fra Vita Consecrata, til syvende og sist
grunnet i den treenige Gud, som er tre personers fullkomne enhet i
kjærlighet. Det er mot denne fullkomne enhet vi trekkes, det er den som er målet: at vi skal være ett som
Kristus og Faderen er ett, ett med dem og med hverandre.
Så formaner jeg dere, jeg som er fange for Herrens skyld,
at dere lever et liv som
er verdig det kallet dere har fått,
i mildhet, ydmykhet og storsinn, så dere bærer over med
hverandre i kjærlighet.
Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder
sammen:
én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt,
én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far,
han som er over alle og gjennom
alle og i alle.
(Ef. 4,1-6)