I 2016 feirer Dominikanerordenen 800 års eksistens. Den pavelige godkjennelsen kom 22. desember 1216, og dermed var Prekebrødrenes Orden offisielt opprettet.
Jubileumsåret åpnes 7. november 2015, på festen for alle hellige dominikanere. I den anledning gjengir vi en refleksjon holdt av en av våre søstre 7. november 2005:
I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn! Amen!
Første november feiret vi alle de hellige, de dominikanske
helgenene inklusive. Hvorfor har vi da denne ekstrafesten i dag? Svaret er
enkelt: det er en familiefest som krever en større intimitet.
La oss åpne familiealbumet og kontemplere enda en gang våre
brødre og søstre som har gått foran oss, og spesielt ansiktet til vår Far
Dominikus!
Som dere vet, er vår orden et resultat av Dominikus' møte
med katarenes vranglære i Syd-Frankrike. Hele hans væremåte som ordensbror ble
rystet - han svarte med medlidenhet. Katarene var svært fromme folk som førte
et asketisk liv i stor fattigdom, men disse flotte dyder stod i løgnens
tjeneste. De trodde at det var en ond gud som hadde skapt materien og dermed
legemet, og dermed måtte alt dette bannlyses. Dominikus tok til motmæle og
grunnla en orden som skulle stå i Sannhetens tjeneste. Ordenens valgspråk
skulle bli "Veritas".
"Hva er Sannhet?" spør Pilatus Jesus (Joh 18,38).
Sannheten er først og fremst personen Jesus Kristus: "Jeg er Veien,
Sannheten og Livet!" (Joh 13,6) "Jeg er født og jeg er kommet til
verden for å vitne om Sannheten. Enhver som er av Sannheten hører min
røst!" (Joh 18,37) Herav den viktige plass studiene har i Dominikanerordenen.
De første brødre og søstre som var samlet i Prouilhe, ble kalt "Prouilhes
hellige forkynnelse".
I likhet med Jesus, har Dominikus ikke etterlatt seg
skrifter, og i likhet med Ham, forkynte han mye og bad mye. La oss høre hva den
evige Fader sier til den hellige Katarina av Siena: "Hans tjeneste var
Ordets, min Enbårne Sønn. Han viste seg for verden først og fremst som en
apostel, så mektig var sannheten og utstrålingen med hvilken han som sådde mitt
ord, oppløste mørket og utbredte lyset. Han var selv et lys som jeg gav til
verden gjennom Maria" (Dialogen II) Vi synger hver kveld: "Kirkens
Lys, sannhetens doktor (lærer), Nådens forkynner." Det sies at han
forkynte om dagen og bad om natten, hvilket fikk P. de Couesnongle, tidligere
ordensgeneral, til å si at monialene var Dominikus' natteliv, det vil si: hans
bønneliv. Det er mange måter å forkynne Ordet på. Det å preke - selvfølgelig.
Men noen kommer først og fremst til å forkynne ved å skrive: som Thomas
Aquinas, som Albert den store som kjente hele sin tids vitenskap; noen vil
forkynne med sin pensel: som Fra Angelico, noen vil forkynne like til
martyriet: som Peter av Verona som skulle komme til å skrive de første ord av
trosbekjennelsen på bakken med sitt blod, og i vår egen tid Mgs Claverie. Det
skulle også bli misjonærer; Dominikus hadde et sterkt ønske om å gå til
kumanene.
For monialene, skulle det først og fremst være bønn og
kontemplasjon: et kloster er en forkynnelse ved deltagelsen i liturgien, og ved
a ta i mot folk; men det fantes og det vil alltid finnes noen blant dem som har
en karisme til å forkynne evangeliets gode budskap direkte.
Det skal også finnes noen som forkynner den dominikanske
mystikk: mystikk om det Essensielle, om det teologale, det vil si: vi kommer
fra den treenige Gud, og vi vender tilbake dit i Kristus. La Gud være Gud i
oss: ydmykhet, avkall (détachement), overgivelse.
La oss se på noen karakteristiske trekk ved vår orden:
En stor devosjon til inkarnasjonen; Mester Eckart sier
følgende i sin annen preken:
"Det største gode Gud har gitt mennesket er å selv bli
menneske." Fra Angelico vil synliggjøre dette for oss ved sine vakre
Bebudelsesscener.
.jpg/800px-ANGELICO,_Fra_Annunciation,_1437-46_(2236990916).jpg)
Barmhjertigheten:
Mester Eckart sier følgende til oss i sin syvende preken: ”Guds
største verk er Barmhjertigheten: å la sjelen være på det høyeste nivå som den
er i stand til.” Jesus Faderens bilde, "Den som ser meg, ser Faderen"
(Joh 14,9), vil åpenbare oss denne Faderens grenseløse barmhjertighet. For bare
å gi et eksempel: Jesus nøyer seg ikke med å tilgi Maria Magdalena, noe som i
seg selv er en stor barmhjertighet, men han gjør henne til apostlenes apostel;
det er hun som vil få det store privilegium å være den første som ser den
oppstandne Kristus og å bringe nyheten til apostlene; hun vil bli den store
skytshelgen for Prekebrødrenes orden. På samme måte nøyer ikke Dominikus seg
med å omvende de kvinnelige katarene, han gjør dem også til de første
kvinnelige forkynnere i ordenen. Helt fra ordenens begynnelse, vil søstrene
være en del av forkynnelsen. Pater Lataste gjorde noe tilsvarende da han
konsakrerte falne kvinner. Denne barmhjertighet som vi maner frem, ydmykt
prosternerende på gulvet den dag vi opptas i ordenen: "Hva søker du?"
"Guds barmhjertighet og deres." La oss også huske Dominikus’ bønn.
Hva skal vi si om hans skrik som vekket hans brødre, spør hans biografer: ”Herre,
min barmhjertighet, hva skal det bli av synderne?”
Et annet trekk ved familien: Man blir dominikaner for de
andres frelse. Dominikus hadde merket at broder Bertrand, hans socius, var bedrøvet
over sine egne synder. Han gav ham ordre om å ikke mer gråte over sine egne
feil, men over de andres (Frachés 2,19).
Jeg har allerede snakket om ordenens devosjon til
inkarnasjonen; av dette følger en stor devosjon til Korset, til Pasjonen; også
her er det vår broder Angelico som illustrerer dette. Hvor mange ganger har han
ikke malt Dominikus ved foten av korset mens han betrakter Guds uendelige
Barmhjertighet. Vi husker hvordan Dominikus svarte da han ble spurt om hvor han
hadde funnet sin kunnskap: "ikke i noen annen bok enn Korset"
Katarina av Siena, Katarina av Ricci skulle leve Pasjonen; Rosa av Lima, Agnès
av Langeac skulle også ha en stor devosjon til Kristi lidelse. Katarina av
Siena får oss til å dukke ned i det dyrebare blod. Dominikus feiret messen med
mange tårer, så mye var han bevisst denne hellige handling. Thomas Aquinas
fylte sin kalk like til randen av devosjon til det dyrebare blod. Kulten av det
hellige sakrament utenfor messen eksisterte ikke på Dominikus' tid. Det var
ikke noe tabernakel på alteret, men et kors, slik som vi ser på ikonene som
fremstiller Dominikus' ni måter å be på. Denne kulten kommer først et halvt
århundre senere med Thomas Aquinas. Både Thomas Aquinas og fransiskaneren
Bonaventura ble spurt om å lage et officium til denne festen: det sies at da
Thomas Aquinas leste sin tekst, rev Bonaventura sin tekst i stykker under
kappen sin. Dette pene officiet med hymner og sekvenser gleder oss i våre
dager. Det sies også at når Thomas Aquinas ikke fant svaret på et spørsmål i
sin Summa, så gikk han og lente hodet sitt mot tabernakelet og ventet der på et
svar. Bror Martin av Porres tilbragte også mange timer foran tabernakelet. Jeg
kommer ikke til å dvele ved felleslivet, Ordenens demokrati eller dens aldri
brutte enhet.
Enda et familietrekk. En broderlig og vennlig affeksjon
mellom brødre og søstre; vi husker det hengivne vennskap mellom Jordan av Sachsen
og søster Diana. Det eksisterer også en dominikansk glede, en dominikansk enkelhet,
ingen stivhet i vår oppførsel.
Og for å avslutte: Ordenen har siden starten
nytt godt av en særlig beskyttelse av Jomfru Maria. Alle ordenssamfunn
påberoper seg hennes beskyttelse, det er normalt. Som dere allerede har hørt,
sa den evige Fader til Katarina av Siena: "Dominikus var et lys som jeg
gav verden gjennom Maria." Dominikus hadde en visjon: Herren viste seg for
ham sammen med den hellige Jomfru. Rundt dem kunne han se de ulike klosterordenene,
men Dominikus kunne ikke se sine egne barn, han begynte å gråte. "Hvorfor
gråter du?", spurte Herren ham. ”Fordi jeg ser alle ordenene representert,
men ikke mine barn!” På tegn fra Herren åpnet den Hellige Jomfru sin kappe og
Dominikus kunne gledesstrålende se at den hadde skjult alle hans egne barn. Og
Herren sa til ham: "Jeg har betrodd din orden til min mor"! Det er
hun som skal salve den Salige Reginalds lemmer, som skal helbrede ham og
overrekke ham ordenens drakt, det vil si skapularet, for i begynnelsen bar
brødrene en messeskjorte (surplis). Man påkaller henne i særdeleshet som
Barmhjertighetens mor, feiret den 8. mai. Prosesjonen og Salve Regina tidfestes
til begynnelsen av Ordenen. Dominikus skulle selv ha stenket sine brødre med
vievann.
Rosenkransen:
Det er blitt godtatt at Rosenkransen ikke har vært oppfunnet av
Dominikanerordenen, men ordenen har svært tidlig mottatt den som en dyrebar
arv.
Man bør merke seg rosenkransens utbredelse over hele verden.
Hvor mange brødre, søstre, legdominikanere er ikke bare i Frankrike mobilisert
for å animere den! Jeg har for ikke så lenge siden lest at i Lourdes er
Rosenkransvalfarten årets største og flotteste valfart.
Rosenkransen
er en del av vår ordensdrakt; i våre konstitusjoner leser vi at "nonnenes
drakt består av en hvit tunika holdt fast i livet med et belte med en
rosenkrans, et hvitt skapular, et slør og en sort kappe."
I følge våre konstitusjoner er vi forpliktet til å be fem
ledd av rosenkransen i fellesskap hver dag.
I det vi lukker vårt album takker vi Herren, Jomfruen og den
Hellige Dominikus for at vi tilhører denne ordenen, og la oss prøve å være den
trofast!
800 år i evangeliets tjeneste... Vil du være med, så heng på!