Perfectae caritatis, "fullkommen kjærlighet", heter 2. Vatikankonsils dekret om
fornyelsen av ordenslivet. I begynnelsen av Konstitusjonene for nonnene i
Dominikanerordenen (LCM), i den grunnleggende konstitusjonen, finner vi et ekko av
dette dokumentet:
Ved sin livsform søker
såvel brødrene som søstrene å nå frem til en fullkommen kjærlighet til Gud og
til sin neste. Denne kjærlighet virker iver for sjelenes frelse
og oppnår den. De anser seg først som Kristi sanne lemmer når
de, av alle sine krefter, vier seg selv til å vinne sjeler, slik Herren Jesus, alles Frelser, ofret seg helt for vår
frelse.
(LCM §1,2)
Klosterlivet, som kristenlivet i det
hele tatt, handler i bunn og grunn om kjærlighet. Sann kjærlighet. Fullkommen kjærlighet.
Klostrene, som andre kristne fellesskap og familier, skal være som små celler hvor denne kjærligheten tas imot fra Gud, dyrkes og bringes til verden.
Også hele kommuniteten, som lever sammen forenet
i Guds kjærlighet, skal være som et arnested hvorfra denne
kjærligheten kan stråle ut til omverdenen.
(LCM §14)
Kontemplativt fellesskap
I en ufullkommen verden, krever det å leve i
fullkommen kjærlighet åpenhet for Guds nåde, som virker i oss omvendelse og forsoning, vilje til å gi, be om og ta imot
tilgivelse. I et fellesskap med søstre fra forskjellige bakgrunner, kulturer, samfunn, ulike generasjoner og
steder, hver med sin unike personlighet, kreves respekt nok til å la alle være den de er, uten å splittes, og å se rikdommen i våre
ulikheter. Da kan vi bli et tegn på og en spore til enhet, slik vi er kalt til (jfr. LCM § 2,2).
For at hvert kloster
skal kunne være et forenet søsterfellesskap, må alle være
imøtekommende og vise hverandre kjærlighet og aktelse, som lemmer på samme
legeme. De har forskjellige egenskaper og oppgaver, men alle er likeverdige
ved de bånd som kjærligheten og løftene knytter.
(LCM § 4,1)
Kjærlighet er ikke bare
en følelsesmessig "high", eller å late som om alt i den andre er perfekt. Ingen av oss er
fullkomne. I den første forelskede fasen i et forhold - det være seg et
parforhold, et vennskap, møtet med et fellesskap, en menighet, et kirkesamfunn - har man en tendens til å
idealisere og tro at den elskede er fullkommen. Det er når vi oppdager at dette ikke stemmer og
likevel er i stand til å elske det som er ufullkomment, de ufullkomne, vi nærmer oss en moden
kjærlighet, den kjærlighet vi er kalt til å elske med: Guds egen kjærlighet - han som lar sin sol gå
opp over gode og onde og lar det regne over rettferdige og urettferdige (Matt. 5,45). Gud elsker oss ikke
fordi vi er "elsk-verdige" - vi er "elsk-verdige" fordi Gud elsker oss!
Å utvikle et
kontemplativt blikk, er å lære å se slik som Gud ser. Det er å lære å se
verden gjennom Guds øyne og se våre medmennesker slik Gud ser dem - Gud som elsket dem så
høyt at han sendte sin enbårne Sønn til verden og ved Sønnens selvhengivelse ga
oss tegnet på sin kjærlighet (jfr. 1. Joh. 4,9 - 10). Dette kontemplative blikk lar ikke
ufullkommenhetene overskygge et medmenneskes skjønnhet, verdighet, hans eller hennes
positive sider, gaver og fortrinn.
Det kontemplative
blikket er Jesu blikk, slik han så på folkemengden som fulgte ham og
fikk inderlig medfølelse med dem. Etter Jesu eksempel, ser vi det hos St. Dominikus som, grepet av medynk med de
sultende i Palenica, selger sine bøker for å hjelpe dem, og som inderlig ønsker
alle menneskers frelse. Katarina av Siena fikk del i det, slik at hun så sjelene
til folk omkring seg og ble så til de grader henrykt over deres skjønnhet at
hun sa til Raimund av Capua at hvis han hadde kunnet se det hun så, ville han ønske å gi
sitt liv mange ganger for å kunne frelse en av disse sjelene. Montesinos og Las Casas, to andre dominikanere, så, på en måte mange på
deres tid ikke gjorde, menneskeverdet til indianerne i Sør-Amerika, og ble så opprørt over
den behandling de fikk, at de gikk til protest.
Kjærlighet og sannhet
Ved å lyde sannheten har
dere renset sjelen så dere kan leve i oppriktig søskenkjærlighet. Elsk hverandre inderlig
av et rent hjerte! For dere er født på ny, ikke av forgjengelig sæd, men av uforgjengelig, ved Guds levende ord som
er og blir.
(1. Pet. 1,22 - 23)
Møtet med Guds ords
sannhet avslører også det som er ufullkomment i meg selv, og jeg ledes - hvis jeg lar meg lede - til å forstå at jeg
hverken kan eller skal dømme noen. Jeg settes fri til å slutte meg til fellesskapet
av dem som har forstått at kjærligheten ikke er at vi har elsket Gud, men at Gud har elsket
oss (jfr. 1. Joh. 4,10), og at Gud er kilden jeg må øse av både for meg selv og andre. Hvis jeg forstår at Gud
elsker meg i min ufullkommenhet, forstår jeg også at jeg er kalt til å elske alle
andre slik han elsker meg, i deres ufullkommenhet. Hvis jeg lærer å elske
det ufullkomne, kan jeg også lære å elske meg selv på rett måte, med Guds kjærlighet, ufullkommen som jeg er.
Åndens tempel
Som i apostelkirken er
vårt fellesskap grunnlagt, bygget på og urokkelig befestet i Den hellige
ånd. (LCM § 3,1)
Det er Gud som kaller
oss til å leve sammen i fellesskap. Det er den felles søken etter Gud som binder oss
sammen, og Guds kjærlighet er utgytt i våre hjerter ved Den hellige ånd
(Rom. 5,5). Gud skaper enheten, ved sin Ånd, Gud som er i sin hellige bolig og som lar de
ensomme finne et hjem (jfr. Sal. 68,6 - 7). Og Guds bolig er ikke bare kirken eller klosteret som såden, det er hver enkelt:
Lev da sammen i enhet, som med ett hjerte, idet dere ærer Gud i
hverandre, for hans templer er dere jo blitt. (Augustins Regel 9)
Så kan vi be,
hver gang vi ser en
medsøster:
Fordi Herren vår Gud har
sitt hus i deg,
ber jeg for din lykke.(Sal. 122,9)
Denne kjærligheten er
det vi skal stråle ut til andre, elske andre - ikke bare våre medsøstre - med. Klosterfellesskapet skal ikke være en koseklubb
som bevarer kjærligheten for seg selv uten å ville dele. Hele menneskeheten skal
omsluttes av den, slik at alles glede kan bli fullkommen.
Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere.
Bli i min kjærlighet!
Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet,
slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet.
Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere
og deres glede
kan bli fullkommen.
Og dette er mitt bud:
Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.
(Joh. 15,9 - 12)