Fullkommen kjærlighet til det ufullkomne: om livet i fellesskap


Perfectae caritatis, "fullkommen kjærlighet", heter 2. Vatikankonsils dekret om fornyelsen av ordenslivet. I begynnelsen av Konstitusjonene for nonnene i Dominikanerordenen (LCM), i den grunnleggende konstitusjonen, finner vi et ekko av dette dokumentet:

Ved sin livsform søker såvel brødrene som søstrene å nå frem til en fullkommen kjærlighet til Gud og til sin nesteDenne kjærlighet virker iver for sjelenes frelse og oppnår denDe anser seg først som Kristi sanne lemmer når de, av alle sine krefter, vier seg selv til å vinne sjeler, slik Herren Jesus, alles Frelser, ofret seg helt for vår frelse
(LCM §1,2)

Klosterlivet, som kristenlivet i det hele tatt, handler i bunn og grunn om kjærlighet. Sann kjærlighet. Fullkommen kjærlighet.

Klostrene, som andre kristne fellesskap og familier, skal være som små celler hvor denne kjærligheten tas imot fra Gud, dyrkes og bringes til verden.


Også hele kommuniteten, som lever sammen forenet i Guds kjærlighet, skal være som et arnested hvorfra denne kjærligheten kan stråle ut til omverdenen.
(LCM §14)

Kontemplativt fellesskap

I en ufullkommen verden, krever det å leve i fullkommen kjærlighet åpenhet for Guds nåde, som virker i oss omvendelse og forsoning, vilje til å gi, be om og ta imot tilgivelse. I et fellesskap med søstre fra forskjellige bakgrunner, kulturer, samfunn, ulike generasjoner og steder, hver med sin unike personlighet, kreves respekt nok til å la alle være den de er, uten å splittes, og å se rikdommen i våre ulikheter. Da kan vi bli et tegn på og en spore til enhet, slik vi er kalt til (jfr. LCM § 2,2).

For at hvert kloster skal kunne være et forenet søsterfellesskap, må alle være imøtekommende og vise hverandre kjærlighet og aktelse, som lemmer på samme legemeDe har forskjellige egenskaper og oppgaver, men alle er likeverdige ved de bånd som kjærligheten og løftene knytter
(LCM § 4,1)

Kjærlighet er ikke bare en følelsesmessig "high", eller å late som om alt i den andre er perfekt. Ingen av oss er fullkomne. I den første forelskede fasen i et forhold - det være seg et parforhold, et vennskap, møtet med et fellesskap, en menighet, et kirkesamfunn - har man en tendens til å idealisere og tro at den elskede er fullkommen. Det er når vi oppdager at dette ikke stemmer og likevel er i stand til å elske det som er ufullkomment, de ufullkomne, vi nærmer oss en moden kjærlighet, den kjærlighet vi er kalt til å elske med: Guds egen kjærlighet - han som lar sin sol gå opp over gode og onde og lar det regne over rettferdige og urettferdige (Matt. 5,45). Gud elsker oss ikke fordi vi er "elsk-verdige" - vi er "elsk-verdige" fordi Gud elsker oss!

Å utvikle et kontemplativt blikk, er å lære å se slik som Gud ser. Det er å lære å se verden gjennom Guds øyne og se våre medmennesker slik Gud ser dem - Gud som elsket dem så høyt at han sendte sin enbårne Sønn til verden og ved Sønnens selvhengivelse ga oss tegnet på sin kjærlighet (jfr. 1. Joh. 4,9 - 10). Dette kontemplative blikk lar ikke ufullkommenhetene overskygge et medmenneskes skjønnhet, verdighet, hans eller hennes positive sider, gaver og fortrinn.



Det kontemplative blikket er Jesu blikk, slik han så på folkemengden som fulgte ham og fikk inderlig medfølelse med demEtter Jesu eksempel, ser vi det hos St. Dominikus som, grepet av medynk med de sultende i Palenica, selger sine bøker for å hjelpe dem, og som inderlig ønsker alle menneskers frelse. Katarina av Siena fikk del i det, slik at hun så sjelene til folk omkring seg og ble så til de grader henrykt over deres skjønnhet at hun sa til Raimund av Capua at hvis han hadde kunnet se det hun så, ville han ønske å gi sitt liv mange ganger for å kunne frelse en av disse sjelene. Montesinos og Las Casas, to andre dominikanere, så, på en måte mange på deres tid ikke gjorde, menneskeverdet til indianerne i Sør-Amerika, og ble så opprørt over den behandling de fikk, at de gikk til protest.


Kjærlighet og sannhet

Ved å lyde sannheten har dere renset sjelen så dere kan leve i oppriktig søskenkjærlighet. Elsk hverandre inderlig av et rent hjerte! For dere er født på ny, ikke av forgjengelig sæd, men av uforgjengelig, ved Guds levende ord som er og blir.
(1. Pet. 1,22 - 23)

Møtet med Guds ords sannhet avslører også det som er ufullkomment i meg selv, og jeg ledes - hvis jeg lar meg lede - til å forstå at jeg hverken kan eller skal dømme noen. Jeg settes fri til å slutte meg til fellesskapet av dem som har forstått at kjærligheten ikke er at vi har elsket Gud, men at Gud har elsket oss (jfr. 1. Joh. 4,10), og at Gud er kilden jeg må øse av både for meg selv og andre. Hvis jeg forstår at Gud elsker meg i min ufullkommenhet, forstår jeg også at jeg er kalt til å elske alle andre slik han elsker meg, i deres ufullkommenhet. Hvis jeg lærer å elske det ufullkomne, kan jeg også lære å elske meg selv på rett måte, med Guds kjærlighet, ufullkommen som jeg er.

Åndens tempel

Som i apostelkirken er vårt fellesskap grunnlagt, bygget på og urokkelig befestet i Den hellige ånd. (LCM § 3,1)

Det er Gud som kaller oss til å leve sammen i fellesskap. Det er den felles søken etter Gud som binder oss sammen, og Guds kjærlighet er utgytt i våre hjerter ved Den hellige ånd (Rom. 5,5). Gud skaper enheten, ved sin Ånd, Gud som er i sin hellige bolig og som lar de ensomme finne et hjem (jfr. Sal.  68,6 - 7). Og Guds bolig er ikke bare kirken eller klosteret som såden, det er hver enkelt:

Lev da sammen i enhet, som med ett hjerte, idet dere ærer Gud i hverandre, for hans templer er dere jo blitt. (Augustins Regel 9)





Så kan vi be
hver gang vi ser en medsøster:

Fordi Herren vår Gud har sitt hus i deg
ber jeg for din lykke.(Sal. 122,9)




Denne kjærligheten er det vi skal stråle ut til andre, elske andre - ikke bare våre medsøstre  - med. Klosterfellesskapet skal ikke være en koseklubb som bevarer kjærligheten for seg selv uten å ville dele. Hele menneskeheten skal omsluttes av den, slik at alles glede kan bli fullkommen.

Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet!
Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, 
slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. 
Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere 
og deres glede kan bli fullkommen. 
Og dette er mitt bud: 
Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. 
(Joh. 15,9 - 12)