Dominikaneren
Philippe Lefebvre har i flere bøker, i særdeleshet La Vierge au Livre, påpekt hvordan de to første kapitlene av
Matteus' og Lukas' evangelier er vevd sammen av navn, formuleringer, steder,
biografiske og historiske detaljer som gjennom allusjoner bringer hele
frelseshistorien frem i leserens bevissthet: Elisabet og Sakarja, Maria og
Josef, Jesus og Johannes døperen, Anna og Simeon, eldre ufruktbare par, unge
alenemødre, Egypt, Betlehem, tempelet, ørkenen, sønner som blir født og som er
truet, for bare å nevne noen. Mange av situasjonene som alluderes til, er
nettopp preget av konflikt og sjalusi, fremfor alt mellom søsken: Den gamle,
ufruktbare Sara og den unge Hagar som møter en engel og føder en sønn som
senere bosetter seg i ørkenen; den eldre Lea, og den yngre, ufruktbare Rakel;
rivaliseringen mellom Esau, lodden som en fell, og Jakob, den yngre, mellom
Josef, Rakels førstefødte, og brødrene hans; den ufruktbare Hanna som plages av
medhustruen Peninna, som ber i templet om å få en sønn, og som får Samuel, han som
senere salver Israels første «Messias» - den salvede, kongen: Saul, og siden også
David. Dog er der også et ekko av en søskenflokk som samarbeidet, tross enkelte
interne konflikter, i Guds frelsende verk: Aron, Mirjam og Moses. Elisabet og
Sakraja er av Arons slekt, og Arons kones navn var Elisjeba – Elisabet. Mirjam
er den hebraiske formen av Maria. Og en av de viktigste gammeltestamentlige
typene for Jesus er nettopp Moses.
Her
forløses disharmoniene, for rollene er ikke entydig fordelt. Budskapet til
Maria kommer i formuleringer likt engelens ord til Hagar, mens Hagars sønn
Ismael minner mer om Johannes døperen enn om Marias sønn Jesus. Hennes lovsang Magnificat er som et ekko av Hannas
lovsang, men det er Elisabet som er den ufruktbare og som er knyttet til templet.
Elisabet bærer i seg elementer både fra Rakel og Lea, fra Sara og Hagar. Jesus
tegnes med trekk som minner både om Samuel og David. Hvem som er utvalgt og
hvem som er forkastet, hvem som er den eldste og hvem som er den yngste, er
ikke åpenbart. Det som skinner igjennom, er kanskje at med disse hendelsene,
med Kristi komme til verden, forsones og oppheves sjalusien, rivaliseringen,
skillemurene, slik de gammeltestamentlige tekstene allerede bærer bud om: Isak
og Ismael står sammen ved Abrahams grav, Jakob og Esau gjør opp, og Josef
tilgir sine brødre og redder dem fra hungersnøden (jfr. Not in God’s Name, s. 156).
I evangelieteksten til Herrens dåp fra Matteus, ser vi Jesus og Johannes, den yngre og den eldre slektningen, som ikke rivaliserer, men som tvert imot bøyer seg for hverandre i ydmykhet og samarbeider for at Guds verk skal bli virkelighet. Johannes ønsker ikke å døpe Jesus, han anerkjenner at Jesus er den største av dem. Han gir likevel etter, fordi han lar seg overbevise om at det er Guds vilje, og setter denne høyere enn sin egen vurdering av hva som er rett. Jesus, som ser at han har innsikt dypere enn Johannes', lar seg døpe av ham, lar seg døpe med syndernes dåp til omvendelse, selv om han ikke trenger det. Han forener seg med «det falne mennesket, skapt av jord» for å nyskape det.
En
tredje hendelse ved begynnelsen av Jesu virke er også tradisjonelt blitt
inkludert i feiringen av hans åpenbaring: bryllupet i Kana, hvor han åpenbarte
sin herlighet (Joh 2,1-12). Ved slutten av teksten drar Jesus ned til Kapernaum
sammen med moren, brødrene og disiplene sine. Rett etter dette følger Johannes'
beretning om den første av Jesu tre påsker i Jerusalem, hvor han driver kjøpmennene ut av templet
og taler om sitt eget legemes tempel som skal rives ned og reises opp igjen på
tre dager (Joh,13-22). Disse to gruppene, Jesu jordiske familie, det vil si moren
og brødrene, og disiplene, finner vi igjen i ved slutten av Johannesevangeliet,
ved Jesu tredje påske i Jerusalem, under korset.
Moren, representant for dem
han stammer fra «etter kjødet», og en av disiplene, en av dem som har valgt å
slutte seg til ham, gis her til hverandre: «Kvinne, dette er din sønn.» «Dette
er din mor.» (Joh 19,26-27). Den salige Pierre Claverie OP, inspirert av
Jean-Louis Déclais, leser denne hendelsen på en litt utradisjonell måte, og ser
Maria også her, slik som ved bebudelsen, som et symbol for Jerusalem, Sion som
skal kalles alles mor (jfr. Salme 87). Hun representerer i denne tolkningen Israelsfolket,
og disippelen, selv om han jo også er jøde, representerer fellesskapet av dem
som har valgt å slutte seg til Jesus, enten de er jøder eller ei (jfr. Marie, la Vivante, ss. 104-109; 299-308).
Jesus, som dør for å samle alle Guds barn til ett, inviterer Jerusalem til å se
også hedningene som sine barn, og de hedningekristne til å ta sine jødiske
røtter på alvor, se i Sion sin mor og ta vare på henne, ta henne til seg, la
henne leve i sin midte. «Slik
stiftet han fred da han av de to skapte ett nytt menneske i seg. I én kropp
forsonte han dem begge med Gud da han døde på korset og slik drepte fiendskapet.»
Moren, representant for dem
han stammer fra «etter kjødet», og en av disiplene, en av dem som har valgt å
slutte seg til ham, gis her til hverandre: «Kvinne, dette er din sønn.» «Dette
er din mor.» (Joh 19,26-27). Den salige Pierre Claverie OP, inspirert av
Jean-Louis Déclais, leser denne hendelsen på en litt utradisjonell måte, og ser
Maria også her, slik som ved bebudelsen, som et symbol for Jerusalem, Sion som
skal kalles alles mor (jfr. Salme 87). Hun representerer i denne tolkningen Israelsfolket,
og disippelen, selv om han jo også er jøde, representerer fellesskapet av dem
som har valgt å slutte seg til Jesus, enten de er jøder eller ei (jfr. Marie, la Vivante, ss. 104-109; 299-308).
Jesus, som dør for å samle alle Guds barn til ett, inviterer Jerusalem til å se
også hedningene som sine barn, og de hedningekristne til å ta sine jødiske
røtter på alvor, se i Sion sin mor og ta vare på henne, ta henne til seg, la
henne leve i sin midte. «Slik
stiftet han fred da han av de to skapte ett nytt menneske i seg. I én kropp
forsonte han dem begge med Gud da han døde på korset og slik drepte fiendskapet.»
Det
er ikke den klassiske tolkningen av disse tekstene, og sannsynligvis ikke den som
forfatterne har hatt i tankene. Kan den likevel tenkes – om ikke
annet, så som en bønn i lectio divina-ramme
om stadig dypere broderlige relasjoner mellom det folk Jesus stammet fra og det
folk som er dannet av dem som har valgt å følge ham, som tilber den samme Gud
og som regner mange av de samme skrifter som autoritative, de skrifter
jødene kaller Tanakh og kristne Det gamle testamente? «Turning to [the Bible] for
religious orientation, spiritual enrichment, and communal education,» heter det i Dabru
Emet, «we each take away similar
lessons: God created and sustains the universe; God established a covenant with
the people Israel, God’s revealed word guides Israel to a life of
righteousness; and God will ultimately redeem Israel and the whole world.»
Fra et kristent ståsted er det vanskelig å tenke annet enn at denne forløsningen, om enn på mysteriøst vis, vil være knyttet til ham som i følge ættetavlene er både «Davids sønn og Abrahams sønn» (Matt 1,1), «sønn av Adam, sønn av Gud» (Luk 3,38) – hjørnesteinen er fremdeles også i noen henseende en snublestein. Forfatterne av Dabru Emet er også klare når det gjelder de nåværende ulikheter: «The humanly irreconcilable difference between Jews and Christians will not be settled until God redeems the entire world as promised in Scripture. […] We respect Christianity as a faith that originated within Judaism and that still has significant contacts with it. We do not see it as an extension of Judaism.» Å respektere og leve i fred med en mor, en datter eller en bror impliserer å være villig til å lytte til og anerkjenne hvordan den felles fortid og nåværende situasjon ser ut for den andre. Det er likevel tydelig at troen på at Gud kan gjenopprette alle ting og håpet om en endelig forening består. Fra kristent hold uttrykkes det i Nostrae Aetate: «Sammen med profetene og den samme Apostel lengter Kirken mot den dag, som Gud alene kjenner, da alle folk med én røst skal påkalle Herren og ‘tjene Ham med ett sinn’ (Sefanja 3,9).»
Det
første brødreparet i Bibelen, sønner av Adam og Eva, innleder rekken av
vanskelige søskenforhold med sjalusi som ender i brodermord. Det gjelder ikke bare Abrahams barn. Fra dypet av
historiens begynnelse lyder O-antifonens bønn: «Forløs det falne menneske som du har
skapt av jord!» Vi er ennå ikke fremme. Med ord som minner om de vi finner i konsildokumentet
Gaudium et Spes, skriver forfatterne
av Dabru Emet:
Jews and Christians, each in their own way,
recognize the unredeemed state of the world as reflected in the persistence of persecution,
poverty, and human degradation and misery. Although justice and peace are
finally God’s, our joint efforts, together with those of other faith
communities, will help bring the kingdom of God for which we hope and long.
Separately and together, we must work to bring justice and peace to our world.
In this enterprise, we are guided by the vision of the prophets of Israel.
Ordene
fra Jesaja, som Kirken på festen for Herrens dåp leser som rettet til Jesus,
ble først talt til Israel, Guds elskede og utvalgte folk, Herrens tjener og
førstefødte sønn:
Se, min tjener, som jeg
støtter, min utvalgte, i ham har jeg min glede. Jeg har lagt min Ånd på ham,
han skal føre retten ut til folkeslagene. Han skriker ikke og roper ikke, hans
røst høres ikke i gatene. Han bryter ikke et knekket siv og slukker ikke en
rykende veke. Med troskap skal han føre retten ut. Han skal ikke slukne og ikke
knekkes før han har satt retten igjennom på jorden. Fjerne kyster venter på
hans lov. Så sier Gud Herren, som skapte himmelen og spente den ut, som bredte
ut jorden og alt som spirer der, som gir pust til folket på jorden og ånd til
dem som ferdes der: Jeg, Herren, har kalt deg i rettferd og grepet din hånd.
Jeg har formet deg og gjort deg til en pakt for folket, til et lys for
folkeslagenefor å åpne blindes øyne og føre fanger ut av fengselet, dem som
sitter i mørke, ut fra fangehullet. (Jes 42,1-7)
4.
februar 2019 signerte pave Frans og Ahmad Al-Tayyeb, storimam av Al-Azhar, en
felleserklæring om brorskap mellom mennesker for fred og sameksistens, et dokument
som ble ønsket velkommen av Ronald S. Lauder, president for World Jewish Congress, som «en lysstråle
i mørket» og «en vannkilde i ørkenen». I teksten heter
det:
We,
who believe in God and in the final meeting with Him and His judgment, on the
basis of our religious and moral responsibility, and through this Document,
call upon ourselves, upon the leaders of the world as well as the architects of
international policy and world economy, to work strenuously to spread the
culture of tolerance and of living together in peace; to intervene at the
earliest opportunity to stop the shedding of innocent blood and bring an end to
wars, conflicts, environmental decay and the moral and cultural decline that
the world is presently experiencing. We call upon intellectuals, philosophers,
religious figures, artists, media professionals and men and women of culture in
every part of the world, to rediscover the values of peace, justice, goodness,
beauty, human fraternity and coexistence in order to confirm the importance of
these values as anchors of salvation for all, and to promote them everywhere.
Det
er i våre daglige liv og våre egne nærmeste relasjoner det begynner, i det alminnelige,
ordinære. Måtte det året vi er på vei inn i, bli et år hvor disse verdier får
vokse i oss, gjennom oss og omkring oss.