Se,
Herren som skal herske, kommer. Kongsmakt er i hans hånd, og kraft og velde.
Dette
inngangsverset til høymessen for Herrens Åpenbaring er satt sammen av sitater
fra to gammeltestamentlige tekster. Det ene er fra profeten Malaki: «Se, jeg sender min budbærer, han skal rydde
vei for meg. Brått kommer han til sitt tempel, Herren som dere søker, og
paktens budbærer, han som dere lengter etter, se, han kommer, sier Herren over
hærskarene» (Mal 3,1). Det andre er fra 1. Krønikebok, fra Davids
lovsang etter innsamlingen av gaver til byggingen av templet: «Rikdom og ære kommer fra deg, og du rår
over alle ting. I din hånd er kraft og styrke. Du har i din makt å gjøre alt
stort og sterkt» (1 Krøn 29,12).
Tekstene
tar opp temaer fra en av O-antifonene vi sang til vesper rett før jul, i den
siste uken av advent, hvor den kommende Messias hilses som Rex gentium,
verdens eller folkeslagenes, det vil si, ikke-jødenes, konge, han som alle folk
lengter etter - om enn kanskje ubevisst. «O Rex
gentium. O verdens Konge, alle folk venter deg med lengsel. Du er den
hjørnesten som samler alle til ett. Forløs det falne menneske som du har skapt
av jord!»
Bibelstedene som ligger til grunn for antifonen, går i samme
«leksikalske toneart» som inngangsverset. Det kan skimtes i oversettelsene, men
kommer enda tydeligere frem dersom man ser på de latinske tekstene. Det handler
om rikdom og skatter, om templet, og om Herrens nærvær der: «Jeg
rister alle folkeslag, så skattene deres kommer hit. Jeg fyller dette hus med
herlighet, sier Herren over hærskarene» (Hag 2,7). «Derfor, så sier Herren vår Gud: Se, jeg
legger en grunnstein på Sion, en velprøvd stein, en dyrebar, grunnfast
hjørnestein. Den som tror, har ingen hast» (Jes 28,16).
Disse sitatene former også en bro til tekstene som leses i messen
på Herrens Åpenbaring, og den umiddelbare kontekst de står i, noen vers før og
etter. Det gjelder både den nytestamentlige lesningen fra Efeserbrevet og den
gammeltestamentlige fra Jesaja:
For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned det
gjerde som skilte, fiendskapet. Ved sin kropp har han opphevet loven med dens
bud og forskrifter. Slik stiftet han fred da han av de to skapte ett nytt
menneske i seg. I én kropp forsonte han dem begge med Gud da han døde på korset
og slik drepte fiendskapet. Han kom og forkynte det gode budskapet om fred både
for dere som var langt borte, og for dem som var nær. Gjennom ham har både vi
og dere adgang til Far i én Ånd. Derfor der dere ikke lenger fremmede og
utlendinger. Nei, dere er de helliges medborgere og Guds familie. Dere er bygd
opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som
hjørnesteinen. Han holder hele bygningen sammen så den vokser til et hellig
tempel i Herren, og i ham blir også dere bygd opp til en bolig for Gud i Ånden.
Derfor bøyer jeg mine knær – jeg, Paulus, som nå er Kristi Jesu fange for dere
hedningers skyld. Dere har hørt om den forvalteroppgaven Gud i sin nåde har
gitt meg hos dere. I en åpenbaring ble mysteriet gjort kjent for meg. Jeg har
ovenfor skrevet ganske kort om dette, og når dere hører det opplest, kan dere
skjønne hvilken innsikt jeg har i Kristi mysterium. Det var ikke gjort kjent
for menneskene i tidligere slekter, men nå er dette mysteriet ved Ånden blitt
åpenbart for hans hellige apostler og profeter: at hedningene har del i samme
arv, samme kropp og samme løfte i Kristus Jesus ved evangeliet. Jeg ble en
tjener for dette evangeliet da Gud med sin veldige kraft ga meg sin nådegave.
(Ef 2,14-3,6)
Israelsfolkets
gaver er nettopp at de er det utvalgte folk, de har fått pakten, loven,
løftene. Guds kall og nådegaver tas ikke tilbake (jfr. Rom 9,5; 11,29). Nå får
også hedningene del i løftet, på sin måte, de får fylden av sin velsignelse. De
trenger ikke bli jøder, omskjæres og leve etter Moseloven, de er og forblir hedninger,
men de får del i den velsignelse det er å leve i en relasjon til Israels Gud,
slik det også uttrykkes i dokumentet Dabru
Emet (2002), skrevet av jødiske teologer som et svar på de grep som er
blitt gjort på kristent hold for å bedre jødisk-kristne forhold: «Before the
rise of Christianity, Jews were the only worshippers of the God of Israel. But Christians also worship the God of Abraham, Isaac,
and Jacob; creator of heaven and earth. While Christian worship is not a viable
religious choice for Jews, as Jewish theologians we rejoice that, through
Christianity, hundreds of millions of people have entered into relationship
with the God of Israel.» Gjennom profetene
hadde Gud lovet at folkeslagenes rikdommer skulle strømme til templet, til
Jerusalem. Nå gjør de det, ikke som krigsbytte eller skatt, men ved at hedningefolkene selv, representert av de vise menn i evangeliet,
kommer og blir en del av gudsdyrkelsen. De bringer selv frivillige gaver, slik
folket gjorde da David ville bygge templet og da det ble bygget opp igjen etter
eksilet i profetens Haggais tid.
Reis deg, bli lys! For lyset
ditt kommer, Herrens herlighet går opp over deg. Se, mørke dekker jorden,
skodde dekker folkene. Men over deg går Herren opp, hans herlighet viser seg
over deg. Folkeslag skal gå mot ditt lys, konger gå mot din soloppgang. Løft
blikket, se deg omkring! Alle samler seg og kommer til deg. Sønnene dine kommer
fra det fjerne, døtrene dine blir båret på armen. Da skal du se det og stråle,
hjertet skal skjelve og svulme. For havets skatter blir dine, folkeslagenes
rikdom kommer til deg. Kameler i mengde dekker deg, kamelfoler fra Midjan og
Efa. Alle fra Saba kommer, gull og røkelse har de med seg, de forkynner Herrens
pris. Alt småfe fra Kedar samles hos deg, værer fra Nebajot står til din
tjeneste. De skal ofres på mitt alter til glede for meg. Jeg vil pryde mitt
herlige tempel. (Jes 60,1-7)
Rabbi
Jonathan Sacks analyserer i sin bok Not in God's Name de historisk nokså
anstrengte og ofte direkte voldelige forholdene mellom jødedom, kristendom og
islam. Han beskriver dem som et uttrykk for sjalusi mellom brødre som er
misunnelig på de gaver og den velsignelse som er gitt en annen sønn av samme
far, slik vi finner det i mange av Bibelens egne fortellinger, spesielt om
patriarkene. Den yngste foretrekkes, den eldste ser ut til å settes til side.
Det er en radikal omveltning av de gjeldende normer i datidens kultur og et
vitnesbyrd om Guds ubegrensede frihet til å velge, men, sier Sacks: «The counter-narrative
is more radical still, because it hints at the most radical of monotheism's
truths: that God may choose, but God does not reject. The logic of
scarcity – of alpha males and chosen sons – has no place in a world made by a
God whose ‘tender mercies are on all his works’ (Psalm 145:9)» (Not
in God's Name, s. 124). Gjennom
en nærlesing av fortellingene om Ismael og Isak, Esau og Jakob, Josef og
brødrene hans, viser han, støttet av rabbinsk tradisjon, at det under det
åpenbare «utvalgt versus forkastet»-mønsteret, ligger et annet, dypere mønster,
på en måte på vrangen av veven – et mønster som viser at også de som ser ut til
å være forkastet også får sine løfter, sine velsignelser.
«God may
choose, but God does not reject.» Det
er ikke langt unna jøden Peters innsikt, slik den uttrykkes i Apostlenes
gjerninger, i en av lesningene til festen for Jesu dåp, en hendelse som
tradisjonelt er blitt innbefattet i åpenbarings-mysteriet (epifania):
«Nå forstår jeg virkelig at Gud ikke gjør forskjell på folk, men at han fra
alle folkeslag tar imot hver den som frykter ham og gjør det som er rett» (Apg
10,34-35). Israelsfolkets kall er unikt, og Gud har ikke forkastet sitt folk
(Rom 11,1), men gjennom Kristus får også hedningene adgang til Faderen, i den ene
og samme Ånd.