«Hvem sier dere at jeg er?» «Elsker du meg?»
Som barn, ungdom og ung voksen, trengte Jesus nødvendigvis bekreftelse, respons, eksempler og kjærlighet for å vokse, utvikle seg og bli en mann. Som sant menneske var han underlagt den menneskelige psykologis lover og mekanismer på samme måte som oss. Likevel virker det underlig at Jesus skulle stille slike spørsmål med den underliggende, ofte litt hektiske, usikkerheten de fleste av oss kanskje kjenner på.
Leser vi dem i de sammenhenger de står, ser saken også annerledes ut. Jesus stiller ikke spørsmålene fordi han trenger å få vite hva disiplene tenker om ham, men fordi de selv trenger å vite det. Jesu identitet er rotfestet i Faderens kjærlighet. Hva vi tenker om ham er i så måte egentlig
underordnet. Vår tvil, mistillit, våre misforståelser, avvisninger, eller
dommer endrer ikke Jesu væren og vesen. Hva han tenker om oss, derimot, hans tro på, tillit og kjærlighet til oss, utgjør en eksistensiell forskjell - en eksistensiell forskjell vi kommer i kontakt med dersom vi gjør ham til sentrum for vårt liv.
«Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Det er når han slik uttrykker hvem Jesus er for ham, at Peter mottar sin sanne identitet - fra Jesu munn: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.» (Matt 16,15-18)
Det er når Peter bekjenner sin kjærlighet til Jesus, at Jesus kan vise ham hvem han er og hvem han er kalt til å være:
«Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø sauene mine! Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut hendene dine, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil.» Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Da han hadde sagt dette, sa han til Peter: «Følg meg!» (Joh 21,17-19)
Å bekjenne Jesus som
Messias, Guds Sønn, innebærer å sette sin lit til at hans ord om min
identitet er det definitive, dypest sett det eneste som teller, fordi
han alene kjenner meg fullt ut. Til tross for mine svakheter, til tross for de uheldige valg jeg må ha tatt, hans kall kommer med styrken til å svare, for han vet bedre enn jeg selv hva som bor i meg. Å erklære sin kjærlighet til ham, er å ta konsekvensen av denne erkjennelsen. En slik tro, en slik erkjennelse og bekjennelse, kan, i sannhet og fylde, bare mottas som en gave, en nåde, en åpenbaring fra Faderen.
Paulus gjorde den samme erfaringen på en litt annen måte:
Det evangeliet jeg har forkynt, er ikke menneskeverk.
Jeg har heller ikke mottatt eller lært det av noe menneske; nei, det var Jesus Kristus som åpenbarte seg for meg.
Dere har jo hørt hvordan jeg tidligere fór fram som jøde, hvor voldsomt jeg forfulgte Guds kirke og forsøkte å utrydde den.
Jeg gikk lenger i min jødedom enn mange jevnaldrende i mitt folk og brant enda sterkere av iver for overleveringene fra fedrene.
Men Gud, som utvalgte meg allerede i mors liv og kalte meg ved sin nåde, besluttet i sin godhet å åpenbare sin Sønn for meg for at jeg skulle forkynne evangeliet om ham for folkeslagene. (Gal 1,11-16)
Det er når han erkjenner Kristus, Paulus finner sitt sanne jeg, en forankring for sin identitet og kan si: «Jeg er korsfestet med Kristus; jeg
lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever
som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som
elsket meg og ga seg selv for meg.» (Gal 2,19-21)
La oss be om at en slik nåde må bli også oss til del!
La oss åpne våre hjerter for å ta imot den!
