Vårt hjarta utan deg er daudt,
som turre landet audt og snautt,
som åre utan eld og glo, som turre landet audt og snautt,
som harpe utan mål og ljod.
Slik beskriver Elias Blix, i pinsesalmen «Kved opp Guds folk», vår tilstand uten Den hellige ånd.
Som harpe utan mål og ljod... slik er hjertet vårt uten Ånden.
En harpe uten stemme, uten lyd, uten klang... Den kan være pen å se på, litt sånn dekorativ, spennende, og liksom bærer av et løfte, et håp – om at det finnes noe slikt som musikk. Men den er ikke fullt ut det den er laget for. Harpen er laget for å spille musikk. Ikke for å stå til pynt.
Menneskehjertet uten Ånden er ikke fullt ut dét det er skapt til å være. «For du har skapt oss for deg, og vårt hjerte er urolig inntil det hviler i deg» (Augustin: Bekjennelser, bok 1). Inntil det hviler i Gud... eller inntil Gud får hvile i det.
Mennesket er skapt for å leve i fellesskap med Gud, for å være en åpenbaring av Guds herlighet, Guds bilde i skapningens tempel. Menneskehjertet er skapt for uendelig kjærlighet, og bare Guds kjærlighet kan tilfredsstille det.
«Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann.» Dette sa han om den Ånd de som trodde på ham, skulle få. (Joh 7,37-39)
Harpen uten klang, menneskehjertet uten Ånden – det håpet de bærer på «skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss.» (Rom 5,5).
Vi må bare, som Blix sier, gi ham rom, la oss varsomt berøre av Guds finger (et gammelt navn på Ånden), og settes i bevegelse slik at vår unike tone kan lyde, «til lov og pris for hans herlighet» (Ef 1,6).
Han til si kyrkje enno kjem
som fordom i Jerusalem.
Han kjem uti sin heilagdom
til alle som gjev honom rom.
Kom ned med liv i aude land!
Kom ned med glo i slokna brann!
Kom ned som sol på frosne eng!
Kom ned som ljod på tagna streng!
Kom ned til oss med tunge ny,
så lovsong stig frå bygd og by,
til med ditt englekor eingong
me syngja skal den nye song!