Se hvor godt og vakkert det ernår brødre bor sammen!
Det er som den fine oljen på hodet
når den renner ned i skjegget, Arons skjegg,
ned over linningen på kjortelen.
Det er som dugg fra Hermon
når den faller på Sions fjell.
For der gir Herren velsignelse,
liv til evig tid. (Salme 133)
Denne salmen siteres i mange sammenhenger, blant annet av Augustin, når det tales om det kristne fellesskapet: Se, hvor godt og vakkert det er når brødre bor sammen, bor i fellesskap, i fred! Så langt, alt vel. Men så vil salmisten illustrere dette med et bilde: Det er som den fine oljen på hodet når den renner ned i skjegget. Undertegnede har av naturlige grunner lite erfaring med skjegg i det hele tatt, langt mindre med kombinasjonen skjegg og olje (ikke en gang med bart og bartevoks, trøndersk opphav til tross), så metaforen oppleves ikke umiddelbart tilgjengelig. Når brødre – eller søstre – bor sammen, det er som når olje på hodet renner ned i skjegget... Litt sånn klissete, ting som er der du helst ikke vil ha dem, som lager flekker – særlig hvis oljen renner videre ned over linningen på kjortelen – og som er vanskelig å bli kvitt... Eller?
Det er ikke til å komme fra at livet i fellesskap, i familien, livet i Kirken, sammen med andre kristne, av og til kan oppleves slik. Da kan det være en trøst å tenke på at dette ikke på noen måte er noe nytt. Både Apostlenes gjerninger og brevene i Det nye testamente vitner om at helt fra starten av opplevde Jesu disipler at vel var det vakkert å være kalt til å leve sammen som en familie, men særlig lett var det ikke. Det er da også i disse skriftene vi kan finne nøkler til en bedre forståelse, om ikke av skjegg, så i alle fall av oljen og hodet.
Ett av symbolene som brukes om Den hellige ånd er nettopp oljen eller salvingen. Den hellige ånd er oljen som smører livet i fellesskap, som gjør at ting glir litt lettere, at vi ikke sliter for mye på hverandre og skraper hverandre opp. Som en slags guddommelig Omega 3, smører Ånden de ulike ledd og sener slik at vi kan «være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Ut fra ham blir hele kroppen sammenføyd og holdt sammen av hvert bånd og ledd, alt etter den oppgave hver enkelt har fått tilmålt, så kroppen vokser og bygges opp i kjærlighet.» (Ef 4, 15-16).
Han som er hodet, hvorfra oljen renner ned, er Kristus, Messias, Den salvede. «Jesus fra Nasaret ble salvet av Gud med Hellig Ånd og kraft, og han gikk omkring overalt og gjorde vel og helbredet alle som var underkuet av djevelen, for Gud var med ham» (Apg 10,38). Eller slik han selv uttrykte det med ord fra profeten Jesaja: «Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.» (Jes 61,1-2 sitert i Luk 3,18). Og oljen han ble salvet med renner ned over oss, som er hans kropp. Ånden Jesus ble salvet med er den samme som vi får del i, slik han lovet før han for opp til himmelen: «For Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager bli døpt med Den hellige ånd» (Apg 1,5). Slik skapes det kristne fellesskapet, Kirken, Kristi Legeme:
Til hver enkelt av oss er nåden gitt, alt etter som Kristi gave blir tilmålt. Derfor heter det:
Han steg opp i det høye
og bortførte fanger,
til menneskene ga han gaver.
At han steg opp, må jo bety at han først var steget ned til det aller laveste, til jorden. Han som steg ned, er den samme som steg høyt opp over alle himler for å fylle alt. Og det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere, for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp, inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskapet til ham og blir det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde.
(Ef 4,7-13)
Dette er Kristi himmelfarts og pinsens mysterium.
Det duggfriske, velgjørende fellesskapet, hvor liv og velsignelse finnes, er ikke noe vi kan realisere med våre egne krefter. Det er noe som er der allerede, i Kristus, og som er oss gitt – men vi må ta imot det og la det få rom. Paulus oppfordrer menigheten i Efesos: «Lev da ikke som før, men legg av det gamle mennesket som blir ødelagt av de forførende lystene. Bli nye i sjel og sinn! Kle dere i det nye mennesket, som er skapt i Guds bilde til et liv i sann rettferd og hellighet. Legg derfor av løgnen og snakk sant til hverandre! For vi er hverandres lemmer» (Ef 4,20-25).
Vi er hverandres lemmer. Vi hører sammen. Mange, ja, kanskje de fleste, av mine medkristne er muligens ikke mennesker jeg ville valgt som bestevenner, men det spiller ingen rolle. «And that» som profeten Gandalf sier til Frodo, «is an encouraging thought.» Det faktum at jeg ikke ville valgt dem som bestevenner tar på ingen måte bort grunnlaget for vårt fellesskap. Jeg kan trygt slå meg til ro med at vi hører sammen, og trenger ikke kaste bort tid på å lete etter grunner til å like dem. Rowan Williams fastslår: «The one thing you know for certain about your tiresome, annoying, disobedient, disedifying fellow Christians is that God has welcomed them; that becomes your challenge. Paul spells it out very directly towards the end of his letter to the Romans: “Accept one another as Christ accepted us to the glory of God” (Romans 15:7). »[1] Og Paulus’ råd til romerne er ikke så langt unna avslutningen på hans oppfordringer til efeserne: «Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus. Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn. Lev i kjærlighet, slik Kristus elsket oss og ga seg selv for oss som en offergave, en velluktende duft for Gud» (Ef 4,32-5,2).
Når man snakker om Kristus som et velluktende offer, er det gjerne duften av brennofferet som stiger opp som en vellukt for Gud man nevner som forklaring – og det er nok det riktigste. Dog, hvis man kan tillate seg litt kreative koblinger, er det også en gang i evangeliene det snakkes om vellukt i forbindelse med Jesu offer, og da kommer duften fra en kostbar olje. Jesus ble salvet med hellig Ånd ved begynnelsen av sitt virke, men alle fire evangelister er enige om at han ble salvet (i alle fall) en gang til, denne gangen av en kvinne, og tre av dem knytter hendelsen til hans lidelse og død.
Jesus var i Betania hos Simon den spedalske. Mens de lå til bords, kom det inn en kvinne med en alabastkrukke med ekte og kostbar nardussalve. Hun brøt krukken og helte salven ut over hodet hans. Noen som var der, sa forarget til hverandre: «Hva skal denne sløsingen med salve være godt for? Salven kunne vært solgt for mer enn tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige.» Og de snakket strengt til henne. Men Jesus sa: «La henne være! Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, og dem kan dere gjøre godt imot så ofte dere vil, men meg har dere ikke alltid. Hun gjorde det hun kunne. Hun har på forhånd salvet kroppen min til gravferden. Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.» (Markus 14,3-9)
Kvinnen heller salven ut over Jesu hode, slik at den renner ned over hele kroppen hans. Hun salver ham før lidelsen, før han ofrer seg selv. Parallellteksten hos Johannes nevner at «hele huset ble fylt av duften» (Joh 12,3). Samtidig er hennes gester parallelle til det som rett etterpå fortelles om Jesus under nattverdsmåltidet. Hun bryter krukken og heller ut salven. Han bryter brødet, sitt legeme, og deler ut vinen, sitt blod, utøst for mange. Hos Lukas ber han disiplene gjøre dette til minne om seg (Luk 22,19). Og det hun gjorde skal fortelles overalt hvor evangeliet blir forkynt, til minne om henne. Ved sin gode gjerning gjenspeiler kvinnen Jesu selvhengivelse, samtidig som den er et vitnesbyrd om hvem Jesus er: Messias, den salvede.
Dette er et slikt liv i sannhet og kjærlighet som er vårt kall: Å vokse og modnes til et fellesskap som i selvhengivelse vitner om hvem Jesus er, og derfor vitner om den Gud han kalte Far.
Så formaner jeg dere, jeg som er fange for Herrens skyld, at dere lever et liv som er verdig det kallet dere har fått, i mildhet, ydmykhet og storsinn, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet. Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen:én kropp, én Ånd,
slik dere fikk ett håp da dere ble kalt,
én Herre, én tro, én dåp,
én Gud og alles Far,
han som er over alle
og gjennom alle og i alle. (Ef 4,1-6)
Se, hvor godt og vakkert det er
når brødre bor sammen!
For der gir Herren velsignelse,
liv til evig tid. (Salme 133,1.3)
Sr. Ingeborg-Marie OP
[1] Rowan Williams: Meeting God in Paul, pp. 30-31.