Økologisk omvendelse er blitt nevnt som en høyst aktuell fastepraksis. Når man snakker om helgener i forbindelse med vern om skaperverket, er det gjerne Frans av Assisi, eventuelt Hildegard av Bingen som trekkes frem. Augustin er kanskje ikke et navn man umiddelbart kommer på, og hvis man gjør det, går tankene kanskje først og fremst til hans fabuleringer rundt forholdet mellom det skaptes skjønnhet og Guds skjønnhet, eller hvorvidt det skapte kan lede oss til Gud.Imidlertid er det en paragraf i Augustins regel som godt kan fungere som rettesnor på dette området, også for mennesker som ikke er i kloster:
På samme vis må heller ingen arbeide for seg selv. Alt dere gjør, skal dere gjøre i fellesskap, og med enda større iver og utholdenhet enn om hver enkelt stelte med sine egne saker. For om kjærligheten heter det at den "ikke søker sitt eget", og det vil si at den setter fellesnytten foran egennytten, og ikke egeninteressen foran fellesskapets interesser. Om dere altså tar bedre vare på fellesskapets saker enn på deres egne, gir dette en målestokk for de fremskritt dere har gjort. Viktigere enn behovene som forgår, må kjærligheten være, for den alene består. (RA 31)
Det er ikke hos Augustin at Benedikt har hentet sin tanke om at alle ting i klosteret skal behandles med aktelse, som om de var alterets hellige kar, siden hele munkens liv er en gudstjeneste. Imidlertid berører dette lille avsnittet noe av det samme. Det handler om hvordan man behandler ting, og da i særdeleshet det som er felles. For Augustin er eiendomssfellesskapet og omsorgen for det som er felles, materielt så vel som åndelig, selve uttrykket for den hjertenes enhet man søker å virkeliggjøre i klosteret.
Denne enheten er ikke bare et ideal vi søker å realisere, men en dyp sannhet: vi henger sammen. Og dette gjelder ikke bare munker og nonner i sine fellesskap eller medlemmer i Kirken, men hele skaperverket henger sammen, skapningene er gjensidig avhengig av hverandre, det en eller noen få gjør, påvirker alle.
Å ta vare på ting, å være varsom, er også å være vàr for andres behov og la være å behandle det skapte, det være seg ting, dyr eller andre mennnesker, som, ja, varer - som noe som kan selges og kjøpes, til bruk etter eget forgodtbefinnende - gjerne bruk og kast - men heller forsøke å få dem til å vare. Å være villig til å sette fellesskapets interesser fremfor mine egne umiddelbare, er det ikke der mye står og faller når det gjelder både å verne om skaperverket og å sørge for en mer rettferdig fordeling av dets ressurser?
På et annet plan, slik mang en munk eller nonne vil ha erfart, er det også spørsmål om hvorvidt jeg anser meg som en del av fellesskapet eller ei. Dersom jeg tenker på meg selv som en integrert del av helheten, en som hører til, da er fellesskapets interesser også mine. Setter jeg meg selv utenfor, enten fordi jeg mener jeg er over de andre, eller fordi jeg ikke våger å stole på at jeg virkelig er akseptert og tatt imot, da vil egeninteressen få større rom, drevet enten av egoisme eller, kanskje dypere, av frykt.
Hvis vi våger å ta inn over oss hvor dypt vi egentlig henger sammen med den jord vi er tatt av, og med alle som er tatt av den, kan vi kanskje vokse inn i en sannere solidaritet som får konkrete uttrykk i hvordan vi lever. Dette lille avsnittet er det eneste stedet hvor Augustin i regelen snakker om å gjøre fremskritt - og målestokken er nettopp omsorgen for det felles gode, eller med andre ord: kjærligheten, den som alene varer ved.
På et annet plan, slik mang en munk eller nonne vil ha erfart, er det også spørsmål om hvorvidt jeg anser meg som en del av fellesskapet eller ei. Dersom jeg tenker på meg selv som en integrert del av helheten, en som hører til, da er fellesskapets interesser også mine. Setter jeg meg selv utenfor, enten fordi jeg mener jeg er over de andre, eller fordi jeg ikke våger å stole på at jeg virkelig er akseptert og tatt imot, da vil egeninteressen få større rom, drevet enten av egoisme eller, kanskje dypere, av frykt.
Hvis vi våger å ta inn over oss hvor dypt vi egentlig henger sammen med den jord vi er tatt av, og med alle som er tatt av den, kan vi kanskje vokse inn i en sannere solidaritet som får konkrete uttrykk i hvordan vi lever. Dette lille avsnittet er det eneste stedet hvor Augustin i regelen snakker om å gjøre fremskritt - og målestokken er nettopp omsorgen for det felles gode, eller med andre ord: kjærligheten, den som alene varer ved.