Maten er halve føda, heter det. Måltider er viktige. Fastetiden er en anledning, nettopp gjennom fasten, til å reflektere over matens og måltidenes betydning, å bli seg mer bevisst hva man egentlig lever av, hva som er viktig. Behovet for næring er universelt, det er felles for alt som lever. I vår del av verden, hvor vi stort sett har jevn tilgang på mat, blir vi kanskje så vant til det at vi går glipp av en sjanse til å oppdage de dypere aspektene. Fastetiden åpner da en slik mulighet.
I klostrene inntas måltider normalt i stillhet, enten i total stillhet eller mens vi lytter til høytlesning eller musikk. Munnen brukes bare til å spise med, og oppmerksomheten fokuseres da på en annen måte. Vi blir mer vare for diskrete tegn fra dem vi spiser sammen med, vi tar inn det vi lytter til, men vi blir også mer oppmerksomme på hva vi spiser og hvordan.
I klostrene inntas måltider normalt i stillhet, enten i total stillhet eller mens vi lytter til høytlesning eller musikk. Munnen brukes bare til å spise med, og oppmerksomheten fokuseres da på en annen måte. Vi blir mer vare for diskrete tegn fra dem vi spiser sammen med, vi tar inn det vi lytter til, men vi blir også mer oppmerksomme på hva vi spiser og hvordan.
Maten på tallerkenen er naturligvis Guds gave til meg, det har jeg anerkjent ved å be bordbønnen, takke for den og be Gud velsigne den og oss som spiser. Samtidig setter den meg inn i en større sammenheng, for den er Guds gave til meg gjennom en rekke menneskelige ledd, noen nære og andre langt unna. Der er den eller de som har forberedt måltidet, laget maten og dekket bordet. Der er den eller de som har skaffet det jeg spiser, for det er sjelden bare mitt eget verk. Noen har handlet og noen har solgt, og før det har noen høstet, plukket, renset, slaktet, fisket, bearbeidet og pakket. Noen har sådd og gjødslet, noen har fôret og stelt. Å bli seg bevisst det man spiser er ikke bare å bli seg bevisst hva man selv lever av, men også hvordan vi henger sammen med resten av verden, hvordan mitt måltid også kan være andres levebrød og ikke til skade for dem - dersom ting foregår på rettferdig og redelig vis. For noen kan også ha lidd for det jeg spiser, eller mangle det nødvendige på grunn av mitt forbruk.
Det er ikke for ingenting at "mat" er den første av ørkenfedrenes åtte "tanker" (logismoi), "arbeidsområder" i det åndelige liv. Vårt forhold til noe så grunnleggende menneskelig som mat, kan lære oss mye om oss selv. Fastetiden har som mål å lede oss mot den fylde av liv Jesus kom for å gi oss. Et sunt forhold til mat, hvor egen og andres kropp og livsvillkår respekteres og hvor måltider kan lede til solidaritet og takknemlighet, også på et eksistensielt plan, integrerer det daglige, det fysiske og naturlige i vårt kristenliv. Det bidrar til enhet og harmoni.
Velsignet faste!
Velsignet faste!