14. september: Korsets Opphøyelse (Exaltatio Sanctae Crucis)


”I vår Herre Jesu Kristi kors er all vår ros.
I ham er vår frelse, vårt liv og vår oppstandelse.
Ved ham er vi frelst og fridd ut” (Gal. 6,14)

Ærbødigheten for og hyllesten til det korset på Golgata som
Jesus døde på, blir nevnt allerede på 300-tallet. Keiser Konstatin hadde avskaffet straff ved korsfestelse i året 315. Hans mor, dronning Helena, foretok en reise til Det Hellige Land i året 328 for å besøke Kristi grav. Hun ønsket å ære Frelserens kors, og hun hadde fått i oppdrag av keiseren å få reist en kirke over den hellige grav. Den hellige Ambrosius av Milano hevdet i en preken fra 385 at det var Helena som fant korset, og alltid senere har hun vært forbundet med dette funnet og den senere dyrkelsen av korset.
Hun skal ha bragt med seg biter av korset til vesten og disse bitene er spredt i forskjellige kirker og klostre som dyrebare relikvier. Spesielt vil jeg nevne at frankernes hellige dronning Radegunde, etter at hun hadde trukket seg tilbake til Poitiers i 569, mottok fra keiser Justinus II (565-78) en relikvie av det sanne kors. En høytidelig fest ble feiret i den anledning. Og det klosteret som dronningen hadde grunnlagt i Poitiers, fikk fra da av navnet ”Klosteret for det hellige Kors”, Abbaye de la Sainte Croix. Det var i denne anledning at den hellige Venantius Fortunatus, biskop av Poitiers og berømt poet, skrev hymnen Vexilla Regis som synges over hele verden på fester for det hellige Kors, ikke minst i Pasjonstiden.
To av søstrene på Lunden har besøkt dette abbediet i nærheten av Poitiers, i forbindelse med et Frankrikebesøk, og æret det hellige kors der!
For vår Frelser var korsfestelsen det øyeblikk han ble forherliget. Hele sitt liv lengtet han etter dette. Den hellige biskop Andreas av Kreta har holdt en preken over dette tema:
”Vi feirer korsets fest, det kors som drev mørket bort og lot lyset komme tilbake. Vi løftes mot det høye med den korsfestede, slik at vi forlater jorden og synden for å oppnå himmelens goder. Korset er derfor noe uendelig stort og dyrebart. Det er Guds seierstegn.
Korset er det etterlengtede beger og fullendelsen av lidelsene Kristus led for oss. "Nå ble menneskesønnen herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham" (Joh 13,31). Vi leser i Johannesevangeliet kapittel 17: ”Far, gi meg nå din herlighet, den herlighet jeg hadde før verden ble til.”
Med dette mener Jesus den herlighet som han fikk på korset.
Korset ER Kristi herlighet og opphøyelse: ”Når jeg blir løftet opp fra jorden skal jeg dra alle til meg!”(Joh 12,32).
I klostertradisjonen begynte langfasten den 14. september, festen for Korsets opphøyelse. Vi dominikanere markerte det ved å ta på oss den sorte kappen til alle liturgiske tider og den ble ikke lagt bort før påskenatt. Noen ordener har beholdt denne tradisjonen og det innebærer mer forsakelse og en fordypelse  i bønnelivet.
Kontemplasjonen av Kristi lidelse og død blir sentral: Når vi betrakter St. Dominikus ni måter å be på så er krusifikset sentralt.  For den Hellige Katarina av Siena var  den korsfestede Kristus Broen mellom himmel og jord.
Den hellige Katarina av Ricci skrev ”Pasjonsversene” som var sentrum for hennes Kristi etterfølgelse og kontemplasjon. Den hellige Rosa av Lima skriver: ”Korset er den eneste stigen opp til himmelen, og uten korset finnes ingen vei dit opp.”
Som vi synger i vår norske salmebok: ”Korset vil jeg aldri svike som så salig bliver endt.” (Brorson, 1765)

Sr. Anne-Lise OP