Inn i en sommer hvor vi, mer enn vanlig på våre breddegrader, har fått oppleve hva tørke vil si, lyder en rekke søndagslesninger som snakker om å spise, om brød og sult.
«Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste.»
Hvor mye av vårt grunnleggende, gjerne ubevisste, forhold til behov og begjær, tilfredstillelse og nytelse, ja, til selve livet, reflekteres ikke i vårt forhold til mat og drikke?
Frykten for å spise, for å ta til seg næring, for å smake på gode ting, vitner den ikke ofte om en dypere frykt for andre lengsler og behov enn fysisk sult?
Behovet for stadig å fylles, tilsynelatende uten å bli mett, et indre driv til å drikke mer og mer, hvor mye forteller det egentlig om en annen tomhet, en annen tørst?
Det hebraiske ordet nefesh, som ofte oversettes sjel, har en grunnbetydning som betyr strupe, det organet som brukes til å svelge. Menneskets vesen uttrykkes her så å si ved det organ det svelger med. Vår sult, vår tørst, vårt behov for å ta inn næring utenfra, vår lengsel, vårt begjær, er noe grunnleggende ved vår natur.
Søndagene hvor vi hører disse tekstene faller i år på rekke og rad mellom datoene 22. juli og 28. august, festdagene for to helgener som begge er viktige i den dominikanske tradisjon: Maria Magdalena og Augustin. Disse to har flere ting til felles, men en av dem er at de begge er representanter for den lidenskapelige lengselen etter Gud, den kjærlighetens rastløshet som driver dem til stadig å søke ham som de elsker, inntil de finner ham.
Maria Magdalena går som den første til Jesu grav påskedags
morgen. Festdagens lesninger legger ord fra Høysangens brud i hennes munn: «Jeg vil opp og gå omkring i byen på gater og torg. Jeg vil lete etter ham som jeg elsker. […] Ikke før var jeg gått fra dem, så fant jeg ham som jeg elsker. Jeg tok tak i ham og slapp ham ikke».
Augustin måtte lete lenge før han endelig fant – nesten på tross av seg selv og sin søken – ham som han lette etter: Kilden til alt det gode og vakre som tiltrakk ham i verden rundt ham, Skjønnheten «så gammel og så ny». «Det var som om jeg hørte din røst fra det høye: ‘Jeg er føde for de store. Voks, så skal du få spise av meg. Og det er ikke du som skal forvandle meg til deg, slik som du gjør med din legemlige føde, men du skal forvandles til meg.’ Og jeg søkte etter en vei til å oppnå den styrke, som kunne hjelpe meg å finne glede i deg. Men jeg fant den ikke før jeg favnet mellommannen mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus».
«Dere leter ikke etter meg fordi dere har sett tegn, men fordi dere spiste av brødene og ble mette.»
Våre mer eller mindre trivielle behov og begjær kan sees som avskygninger av det dypeste behovet, den dypeste lengselen i alle mennesker: lengselen etter, behovet for Gud.
Dette er bakgrunnen for den kristne fasten og for klostertradisjonens askese. Ved å tidvis avstå fra å få oppfylt ønsker og behov med en gang, konfronteres vi med det faktum at vi er begrensede skapninger, og med spørsmålet: Hva er det du egentlig lever av, hva er det du egentlig lever for?
«Først søkte hun ham altså, men fant ham slett ikke. Hun fortsatte å lete, og derfor gikk det slik at hun fant. Det som skjedde, var at utsettelsen fikk lengselen til å vokse, og mens den vokste, prøvde den å gripe det den faktisk hadde funnet. For hellige lengsler tiltar i styrke gjennom utsettelser. Og hvis utsettelsen får dem til å forsvinne, har de ikke vært virkelige lengsler» skriver Gregor den store om Maria Magdalena. Og Augustin skriver i sitt brev til Proba at når Gud vil at vi skal be selv om han allerede vet hva vi trenger, er det for «at det gjennom bønnen skal oppøves en lengsel i oss som gjør at vi kan ta imot den gave han er rede til å gi oss. Den er nemlig uhyre stor, men vi er for små og tranghjertede til å ta imot den.»
«Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som består og gir evig liv, den som Menneskesønnen vil gi dere.»
Vi skal ta til oss det vi trenger for å leve vårt jordiske liv. Vi skal ta imot og glede oss over alle de jordiske tegn vi får på at Gud ønsker å stille vår sult. Samtidig kan vi erfare, som Katarina av Siena sier, at vår dypeste lengsel, vårt mest gjennomtrengende begjær, er ubegrenset. Det kan bare fylles av den Ubegrensede.
Vår tørst etter liv er uendelig.
Tror vi det virkelig? Erkjenner vi at vi er skapt for Gud og rastløse inntil vi finner hvile i ham? Slår vi oss til ro med noe mindre enn det vi har kapasitet til? Forventer vi oss av Gud at han kan og vil fylle alle våre dypeste lengsler og behov?
«Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brødet, skal leve til evig tid.»
«Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste.»
Hvor mye av vårt grunnleggende, gjerne ubevisste, forhold til behov og begjær, tilfredstillelse og nytelse, ja, til selve livet, reflekteres ikke i vårt forhold til mat og drikke?
Frykten for å spise, for å ta til seg næring, for å smake på gode ting, vitner den ikke ofte om en dypere frykt for andre lengsler og behov enn fysisk sult?
Behovet for stadig å fylles, tilsynelatende uten å bli mett, et indre driv til å drikke mer og mer, hvor mye forteller det egentlig om en annen tomhet, en annen tørst?
Det hebraiske ordet nefesh, som ofte oversettes sjel, har en grunnbetydning som betyr strupe, det organet som brukes til å svelge. Menneskets vesen uttrykkes her så å si ved det organ det svelger med. Vår sult, vår tørst, vårt behov for å ta inn næring utenfra, vår lengsel, vårt begjær, er noe grunnleggende ved vår natur.
Søndagene hvor vi hører disse tekstene faller i år på rekke og rad mellom datoene 22. juli og 28. august, festdagene for to helgener som begge er viktige i den dominikanske tradisjon: Maria Magdalena og Augustin. Disse to har flere ting til felles, men en av dem er at de begge er representanter for den lidenskapelige lengselen etter Gud, den kjærlighetens rastløshet som driver dem til stadig å søke ham som de elsker, inntil de finner ham.
Maria Magdalena går som den første til Jesu grav påskedags
Augustin måtte lete lenge før han endelig fant – nesten på tross av seg selv og sin søken – ham som han lette etter: Kilden til alt det gode og vakre som tiltrakk ham i verden rundt ham, Skjønnheten «så gammel og så ny». «Det var som om jeg hørte din røst fra det høye: ‘Jeg er føde for de store. Voks, så skal du få spise av meg. Og det er ikke du som skal forvandle meg til deg, slik som du gjør med din legemlige føde, men du skal forvandles til meg.’ Og jeg søkte etter en vei til å oppnå den styrke, som kunne hjelpe meg å finne glede i deg. Men jeg fant den ikke før jeg favnet mellommannen mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus».
«Dere leter ikke etter meg fordi dere har sett tegn, men fordi dere spiste av brødene og ble mette.»
Våre mer eller mindre trivielle behov og begjær kan sees som avskygninger av det dypeste behovet, den dypeste lengselen i alle mennesker: lengselen etter, behovet for Gud.
Dette er bakgrunnen for den kristne fasten og for klostertradisjonens askese. Ved å tidvis avstå fra å få oppfylt ønsker og behov med en gang, konfronteres vi med det faktum at vi er begrensede skapninger, og med spørsmålet: Hva er det du egentlig lever av, hva er det du egentlig lever for?
«Først søkte hun ham altså, men fant ham slett ikke. Hun fortsatte å lete, og derfor gikk det slik at hun fant. Det som skjedde, var at utsettelsen fikk lengselen til å vokse, og mens den vokste, prøvde den å gripe det den faktisk hadde funnet. For hellige lengsler tiltar i styrke gjennom utsettelser. Og hvis utsettelsen får dem til å forsvinne, har de ikke vært virkelige lengsler» skriver Gregor den store om Maria Magdalena. Og Augustin skriver i sitt brev til Proba at når Gud vil at vi skal be selv om han allerede vet hva vi trenger, er det for «at det gjennom bønnen skal oppøves en lengsel i oss som gjør at vi kan ta imot den gave han er rede til å gi oss. Den er nemlig uhyre stor, men vi er for små og tranghjertede til å ta imot den.»
«Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som består og gir evig liv, den som Menneskesønnen vil gi dere.»
Vi skal ta til oss det vi trenger for å leve vårt jordiske liv. Vi skal ta imot og glede oss over alle de jordiske tegn vi får på at Gud ønsker å stille vår sult. Samtidig kan vi erfare, som Katarina av Siena sier, at vår dypeste lengsel, vårt mest gjennomtrengende begjær, er ubegrenset. Det kan bare fylles av den Ubegrensede.
Vår tørst etter liv er uendelig.
Tror vi det virkelig? Erkjenner vi at vi er skapt for Gud og rastløse inntil vi finner hvile i ham? Slår vi oss til ro med noe mindre enn det vi har kapasitet til? Forventer vi oss av Gud at han kan og vil fylle alle våre dypeste lengsler og behov?
«Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brødet, skal leve til evig tid.»
Kilder: Johannes 6 (Bibel 2011), Høysangen 3 (Bibel 2011), Gregor den Stores prekener over Evangeliene (overs. Tidebønneboken), Augustins Bekjennelser og brev til Proba (overs. Tidebønneboken)